Nei til offisiell Bibel May 13 1991

Av Egil Wyller og Sverre H. Smeby. Klipp fra Aftenposten 16/5, 1991.

Da Det Norske Bibelselskap fremla sin nye bibeloversettelse, vakte det både forventning og uro. Den gamle oversettelsen av 1930 var sproglig blitt for gammel, og en ny oversettelse var derfor nødvendig. Men den vakte også uro i vide kretser, både blant lege bibellesere og teologer.

Grunnen til dette var særlig den oversettelsesmetoden som nå var tatt i bruk, den såkalt idiomatiske. Efter dette prinsipp søker man mer å oversette tekstenes "mening" enn deres "ord". Her blir da de ord som skal oversettes betraktet mindre som selvstendige gloser enn som momenter innen den større meningsstruktur. Ved denne metode kan man oppnå den fordel som ligger i en klarere meningsformulering på et friere norsk. Bibelens setninger blir meget lettere å "forstå".

Faren ved en slik idiomatisk oversettelsesmetode er dobbel.

For det første kan man miste kontakten med tekstens opprinnelige ordvalg, slik at man kan få 10-12 forskjellige oversettelser av ett og samme ord, eller man sløyfer ganske enkelt grunntekstens ord i den oversettelse man gir. Dermed avstreifes tekstforfatterens ofte bevisste valg av ett ord som av ham selv settes inn i forskjellige sammenhenger. Men slik skapes det unektelig en avstand mellom den lege bibelleser og Bibelens grunntekst.

For det andre blir man ved denne oversettelsesmetode svært avhengig av oversetterens egen tolkning av teksten. Også i Bibelen finnes det jo mange utsagn som på en vel begrunnet måte kan tolkes noe forskjellig. Ved den idiomatiske oversettelsesmåte må man da bevisst velge én av de alternative forståelser for så å utgi sin egen tolkning som tekstens egentlige mening. Særlig når det gjelder Bibelen, og ikke minst dens bruk som prekentekst i gudstjenesten, er dette betenkelig.

Den frihet som denne oversettelsesmetode har gitt oversetteren, førte raskt til reaksjoner. Som en følge av dette har Bibelselskapet gjentagne ganger måtte forandre oversettelser i nye utgaver, og det på ganske sentrale bibelsteder. Dette forandringsarbeidet er vel neppe avsluttet ennå, og har vel ikke øket tilliten til en slik metode brukt på Kirkens bibel.

Den norske bibeloversettelsen som grunnlag for prekenens utleggelse og anvendelse bør ikke være avhengig av oversetterens valg av flere tolkningsmuligheter. I sin forkynnelse må presten unngå å polemisere mot eller rette på den bibeltekst han skal preke over. Det er hans, og ikke oversetterens oppgave å legge frem og drøfte eventuelle tolkningsalternativer. I Bibelselskapets oversettelse er dette viktige hensyn ikke tilstrekkelig ivaretatt.

I 1988 kom en ny bibeloversettelse: "Norsk Bibel", som en reaksjon på Bibelselskapets, som man altså fant altfor fri i forhold til grunnteksten. Denne utgaven bygger på de samme prinsipper som l930-utgaven, bygget mer på en glose-innstillet oversettelse enn på tolkede meninger. Den ligger derfor nærmere 1 930-utgaven, uten at den vil være arkaiserende (tilstrebet gammeldags), og den er sproglig bragt opp til vår tids norsk. Denne utgaven slo meget godt an. Både leg og lærd fant i den et betryggende grunnlag for Kirkens forkynnelse, uten at man behøvde å prøve oversettelsens troverdighet på samme måte som ved en idiomatisk bestemt oversettelse.

Man skulle ha trodd at Kirkens ledelse med takknemlighet ville motta denne berikelse av vårt bibelsprog. Vi hadde nå fått to verdifulle oversettelsesutgaver som kunne stille sine brukere overfor et ekte valg, med den dertil hørende personlige modning gjennom frigjørende ansvarsovertagelse. Men tvert imot: Man ble bekymret. Og da synes det nå å være rett å bruke også legale midler for å stanse eller begrense bruken av "Norsk Bibel" i Kirken. Bispemøtet har uttalt at Bibelselskapets (foreløbig?) siste utgave skal autoriseres som den eneste tillatt til bruk i Kirkens gudstjeneste. Men dette vil biskopene allikevel ikke ta det endelige ansvar for: Saken skal oversendes Kirkemøtet til avgjørelse der.

Til dette må det nok sies to ting:

For det første er et kirkemøte med 2/3 av deltagerne som legmenn neppe faglig kvalifisert til å ta en slik avgjørelse, når det finnes hundrevis av oversettelsesvananter å ta sproglig og teologisk stilling til.

For det annet er denne anbefaling fra våre biskopers side ikke hjemlet i norsk kirkerett eller bekjennelsesskrifter. Det er en ny og ensrettende forordning man vil knesette. Konsekvensene kan ikke bli annet enn at en rekke prester tvinges til å bli lov- og regel-brytere. Av to foreliggende norske standardoversettelser kan ingen forkynner av Guds ord pålegges å anvende en tekst som han selv vil anse for å være mindre velegnet. Derved vil det føres inn i Kirken et uromoment som anfekter en seriøs teologisk begrunnet overveielse, både innenfor Kirkens bekjennelsesgrunnlag og teksttroskap. Pedagogiske hensyn og forholdet til skolens undervisning i kristendomskunnskap er viktige anliggender, men kan i den foreliggende situasjon ikke avgjøre så viktige spørsmål som teksttroskap stiller.

Vi går ut fra at Kirkemøtet ikke må overta det som må være biskopenes ansvar i vår kirke. Det er efter Kirkens bekjennelse bispeembedets myndighet å ta opp i fullt ansvar og anvendelse "at de vil tåle at evangeliet læres rent." (Augustana XXVIII). Derfor kan Bispemøtet ikke nekte brukt i Kirken en bibeloversettelse som på så mange måter står nærmere grunnteksten enn det alternativ man nå vil gjøre enerådende i Kirken.