Det Nye Testamente på moderne norsk June 10 1973

Av Carl Fredrik Wisløff. Fra Fast Grunn nr 6, 1973.

Det er etter hvert blitt flere bibeloversettelser å velge mellom her i landet. Likevel vil en ny oversettelse alltid være en stor begivenhet. Den oversettelsen som kom på Acta Forlag nå i sommer, fortjener i høy grad oppmerksomhet, og vil sikkert bli tatt i bruk i vide kretser.

Gjennomgående har den også fått en velvillig mottakelse, og det blir meldt at salget går strykende. Senere skal det komme en utgave med engelsk tekst (den såkalte Berkeley-utgaven) ved siden av den norske. En lommeutgave er også varslet.

Noen innvendinger er kommet til orde. Fra enkelte hold har det vært sagt at bibeloversettelser bør være Bibelselskapets sak, private tiltak er ikke ønskelig.

Men denne tankegangen bør straks settes på plass. Det er all grunn til å være glad for at vi har Bibelselskapet. Men noe Bibel-monopol bør det ikke være. Det må være rett å minne om at det var en høyst privat bibeloversettelse - Martin Luthers - som satte fart i reformasjonsverket. Ingen offisiell kirkelig anerkjennelse forelå.

Enkelte røster har ytret betenkeligheter på grunn av det økende antall oversettelser. Man spør om det ikke blir forvirring hos folk på denne måten, og hvordan skal noen kunne lære bibelsteder utenat når oversettelsene er så mange?

Ut fra denne tankegang har en ungdomssekretær endog oppfordret til boikott av den nye oversettelsen. Det skal sterk frimodighet til å innta et slikt standpunkt.

Saken er jo at vi allerede fra før har en rekke oversettelser. Bibelselskapet har utgaver av Bibelen både på bokmål og på nynorsk, dessuten har vi Ungdomsoversettelsen, og vi har sett prøver på den nye kirkebibelen som kommer i to språkformer.

Det kan være sant nok at situasjonen ville være enklere om her bare fantes en eneste oversettelse. Men den situasjonen har vi ikke hatt på meget lenge.

Denne saken har dessuten en annen side: Det kan være lærerikt å sammenligne flere bibeloversettelser. Det vet alle som har anledning til å lese bibeloversettelser på andre språk. I Amerika finnes det nå flere utgaver hvor teksten er gjengitt i fire forskjellige oversettelser. Utgavene går som varmt brød - bibellesere synes de lærer mye av slike utgaver.

Professor Sverre Aalen har behandlet den nye oversettelsen i to kronikker i Vårt Land (26. og 27/9). Aalen sier at oversetterne "har nedlagt et stort og på mange måter dyktig arbeid. Ofte har man funnet gode og treffende norske ord og uttrykk". En slik attest veier ikke lite når den kommer fra en fagmann som professor Sverre Aalen; at han også har innvendinger å gjøre, er en annen sak. En skulle bare ønske at Aalen hadde konsentrert seg om å gi en fyldig vurdering av den nye oversettelsen. Men der blir en skuffet, for Aalen bruker nesten all plassen i sine kronikker på å søke å bevise to påstander: At den nye oversettelsen er lagt opp etter samme prinsipper som Ungdomsoversettelsen, og at den derfor er overflødig.

Begge disse påstander er høyst diskutable. Kritikken mot UO gjaldt ikke først og fremst at man hadde gjort bruk av omskrivninger som kan være nødvendige på moderne norsk, men måten dette var gjort på. Kritikken gjaldt også andre ting. Mange har visst glemt de alvorlige innvendinger mot UO fra menn som professor 0. Moe og dr. Erling Danbolt.

Etter mitt syn burde Aalen ha spart seg selv og sine lesere for advarslen mot splittelse og for henvisningen til Gal. 5, 20. Mener virkelig Aalen at utgivelsen av dette nytestamente er en "kjødets gjerning"? Det er en hard dom over dem som har ofret mye for å levere en god oversettelse. Dersom de skal bli møtt med en slik holdning, kan det jo oppstå spenninger. Men skulle nå det være nødvendig? Kunne man ikke i det minste gi "Det nye testamente på moderne norsk" samme sjanse som f.eks. den private oversettelsen av pater Erik Gunnes? Ingen blåste i krigsbasunen da den kom.

- Det er ingen enkel sak å gi en samlet vurdering av en bibeloversettelse. En må først ha arbeidet meget grundig med den, i inngående sammenligning med grunnteksten. Undertegnede kan ikke her gi en slik vurdering. Men noen overveielser vil jeg gjerne komme med.

Etter å ha brukt denne utgaven en tid, har jeg følt stadig sterkere at oversetterne har gjort et meget godt arbeid.

To ting skal nevnes særskilt.

For det første: Den varsomme behandling av grunnteksten. Det er et vanskelig og krevende arbeid å oversette fra gresk til norsk. Bare den som selv har forsøkt seg på det, vet hvor vanskelig det er. En kan ikke alltid føre de greske ordene direkte over til norsk i setninger som ligner de greske konstruksjonene. Ofte må en omskrive. Her går noen oversettelser så langt at det kan være vanskelig å kjenne grunnspråkets setninger igjen i det hele tatt.

I den nye utgaven på Aeta Forlag har de fulgt denne linjen: Oversett noenlunde ord for ord der du kan, og skriv om (om-strukturér) bare der du må! (Kjell Magne Yri i Dagen 25.juni). Det er en god retningslinje å følge.

For det andre: Oversetterne har ikke glemt å ta hensyn til hvordan ordene må bli oppfattet av norske lesere. - En oversettelse må ikke bare være riktig i forhold til grunnteksten, en må også tenke på hvordan oversettelsen blir forstått av leserne i vår aktuelle situasjon.

Ett eksempel finner vi i Matteus 5, 28. Her sier den vanlige kirkebibelen: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.

Ungdomsoversettelsen har: Den som ser lystent på en annens hustru, har alt gjort ekteskapsbrudd i sitt hjerte.

Grunntekstens verbum betyr "bryte ekteskapet". Derimot betyr "gynee" ikke uten videre "gift kvinne", men "kvinne".

Her står vi overfor samme vanskelighet som i 2. Mosebok 20, 14. Nyere katekismutgaver har formen "bryte ekteskapet". Slik oversatte også Luther.

Men ett spørsmål reiser seg: Vekker denne oversettelsen samme tanker og forestillinger hos nordmenn - unge og eldre - i 1970-årene, som hos dem som levde i den gamle tid? Prester får høre fra konfirmanter:

Det angår ikke oss, vi er ikke gift.

Professor Ivar P. Seierstad har drøftet dette spørsmålet i Luthersk Kirketidende nr. 13, 1963. Han kommer til det resultat at "Slik som budet nå lyder (i nyere katekismer), er det fare for at det ikke slår igjennom i folks bevissthet". Det var annerledes med formen "Du skal ikke drive hor". "Det var som en fyr-lykt. Det etterlot ingen tvil om grensen mellom den grønne og den røde sektor". Budets mening og funksjon i det israelittiske folkesamfunn kommer best frem om en velger den gamle, soleklare uttrykksformen. - Uten tvil har Seierstad rett. Disse overveielser har betydning også for oversettelsen av Matteus 5, 28. Derfor er det med glede en konstaterer at den nye oversettelsen gjengir dette skriftsted slik: Hver den som ser på en kvinne med lyst etter henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. På samme måte i Mark. 10, 19.

Det nye testamente på moderne norsk er ingen protestutgave. Hensikten er positiv. Tiltaket er gjort ut fra ønsket om å gi unge og eldre en god oversettelse i tidsmessig norsk språkdrakt. Det heter i et etterord:

"Vi som har utgitt dette nytestamentet, er overbevist om at Skriftens ord er inspirert av Gud." Det er ikke ofte en ser slikt i våre dager. Desto større er gleden når en leser det.