Redegjørelse Norsk Bibel 88/07: July 17 2018

Bibelen

Den Hellig Skrift

Oversettelse 1988

Revisjon 2007

– En redegjørelse fra Norsk Bibel AS –

Norsk Bibel

Initiativet til denne bibelutgaven ble i sin tid tatt av professor dr. theol. Carl Fr. Wisløff, redaktør cand. theol. Arthur Berg og redaktør Thoralf Gilbrant.

       En rekke medarbeidere har deltatt.

       Forlaget Norsk Bibel AS ble dannet for å utgi den nye bibelutgaven. Bak bibelforlaget sto Lunde Forlag, Filadelfiaforlaget og Sambåndets Forlag. Senere har også DELK-forlaget blitt medeier i Norsk Bibel AS.

Behovet

Nye bibeloversettelser skal ikke presenteres altfor ofte. Bibelen er gitt til Guds menighet for alle tider. Den er slektenes bok, og skal være et åndelig felleseie for skiftende generasjoner.

       Likevel er det iblant nødvendig med en fornyelse av Bibelens språkdrakt fordi et levende språk alltid vil gjennomgå endringer. Disse endringene skjer kanskje raskere i våre dager på grunn av den mediesituasjonen vi lever i.

       Det Norske Bibelselskaps gav i 1978 ut en ny oversettelse. Denne vant ved sin gode lesbarhet en stor utbredelse. Imidlertid ble det fra flere hold uttrykt ønske om en mer konkordant bibeloversettelse, som bedre bevarer kontakten med grunntekstens ordlyd. Dette var bakgrunnen for Norsk Bibels utgave fra 1988 (NB 88).

Norsk bibeltradisjon

Vår holdning er at en språklig fornyelse av Bibelen må foretas så forsiktig som mulig.

       Vi deler her det syn som biskop Eivind Berggrav gav uttrykk for, da han som formann i Det Norske Bibelselskap utarbeidet den første prinsipp-erklæring for en ny bibeloversettelse. Han skrev: «Folk skal som regel helst ikke bli oppmerksomme på at ordlyden er forandret. Det vil de heller ikke bli om det bare er snublestenene som er ryddet av veien.» Bibelselskapets prinsipp-komite tilsluttet seg dette ved å si: «Der hvor man ikke har noe avgjort bedre å sette i stedet, bør den nye oversettelsen så vidt mulig bevare ordlyden i den gamle.»

       Dette er sunne og riktige prinsipper som vi mener bør være rettledende for alle som skal foreta en ny oversettelse eller revisjon av bibelteksten. Bibelen har en lang historie i vårt folk, og en ny oversettelse må ta hensyn til denne bibeltradisjonen.

       Oversettelse av Bibelen til et folkespråk innebærer at dette språket blir gjort til tjener for Guds ord og dets budskap. Språkets ord og uttrykk fylles med et nytt innhold for å kunne bli bærer av den guddommelige åpenbaring. I så måte er bibeloversettelse en språkskapende gjerning.

       En kan her ta Luthers bibeloversettelse som et eksempel. Det er en kjent sak, som ofte blir nevnt, at Luther bygde sin oversettelse på folkets eget språk slik han hørte det brukt i det daglige liv. Han maktet å kle Bibelen i det tyske folkets egen språkdrakt. Men ved å gjøre dette, skapte Luther faktisk det høytyske skriftspråket. Til en viss grad har det samme skjedd i andre land, også her hos oss.

       Når de aller første oversettelser av bibeltekster ble gjort her i landet, vet vi ikke med sikkerhet, men det er kan ha vært så tidlig som på 1100-tallet.

       Gjennom unionstiden ble de danske bibelutgaver vårt folks Bibel. Etter 1814 skjedde så en viss fornorsking, inntil vi i 1904 fikk en norsk Bibel (riksmål), oversatt fra grunnspråkene. Denne ble revidert i 1930. Den tilsvarende nynorskutgave kom i 1938.

       Bibelutgavene gjennom 400 år tilhører alle en tradisjon som kan føres tilbake til de første trykte Bibler på reformasjonstiden. Luthers tyske bibel kom i større eller mindre grad til å påvirke bibeloversettelsene i flere land. Både den berømte engelske King James-bibelen fra 1611 og de skandinaviske bibelutgavene tilhører denne tradisjonen. Hver ny bibelutgave tilpasset seg sine forgjengere i språk og stil. Kontinuiteten ble tatt vare på.

       Det er denne bibeltradisjonen vi mener ikke må brytes, og det var en av årsakene til at NB 88 kom. En bibeloversettelse må være tro mot originalen, grunnteksten. Men den må også tilpasse seg den historiske kontekst vår norske Bibel står i. Vi skal ikke frata vårt folk dets gamle Bibel, bare tilpasse den til en ny tid. En kan ikke late som om Bibelen aldri før har vært oversatt til vårt språk, så «ny» skal ikke en bibeloversettelse være. Tvert imot bør vi legge vinn på å knytte oss til den levende norske bibeltradisjonen som finnes i vårt folk.

       Når vi i 2007 utgir en revidert utgave av NB 88, så har en lagt vekt på disse prinsippene.

Bibelspråket

Det målet en har satt i Norsk Bibels Råd er å gjengi bibelteksten i et mest mulig klart og moderne norsk språk, men samtidig bevare det tradisjonelle bibelspråket.

       Hvert område av livet har sitt eget ordforråd. En medisinsk håndbok kan ikke unnvære bestemte faguttrykk. En lærebok har sitt vokabular. Poesi og filosofi uttrykker seg ikke i avisspråk. Også teologiske verker har sin språkform og sine spesielle ord.

       Naturligvis gjelder det samme i Bibelen. Her har vi en bok som behandler tilværelsens dypeste spørsmål – den taler om Gud, om menneskets sjel, om tiden og evigheten. En slik bok må få bringe sitt budskap med språkets fulle register. For en slik bok blir «tidens språk» altfor fattig. Den tilhører ikke en enkelt tid eller generasjon. Dette er menneskehetens bok, «hellig skrift», som skal overleveres fra slekt til slekt og knytte slektene sammen. Derfor er det bare riktig at Bibelen taler flere generasjoners språk. De ordene som gjennom tidene har vært bærere av religiøse sannheter og teologiske hovedbegreper, bør en lengst mulig ta vare på og bringe videre, eventuelt i lempelig bearbeidet form.

       Vi har derfor lagt vinn på å bevare de bibelske hovedordene. Her kan spesielt nevnes ord som nåde, frelse, rettferdiggjørelse, sjel. Vi har beholdt termen kjød når ordet har sin spesielle teologiske betydning. Det finnes simpelthen ikke noe annet norsk ord som kan dekke de hebraiske og greske ekvivalenter.

       Betegnelsen nådestolen er beholdt. Det er ikke noe norsk ord som dekker de hebraiske og greske ordet som ligger til grunn. Ved bruk gjennom århundrer har det norske ordet nådestolen for lengst tilegnet seg den spesielle betydningen grunntekstens ord står for, og kan betegnes som teknisk term for denne meningen. Dessuten er nådestolen fast innarbeidet i forkynnelse og salmediktning – det er i så måte tankevekkende at ordet forekommer i flere nye salmer i Norsk Salmebok.

       Det samme gjelder en rekke andre ord i den gammeltestamentlige gudstjenestens vokabular. Vi har beholdt tabernaklet, paktens ark, vitnesbyrdets ark, vitnesbyrdets telt, sammenkomstens telt, ypperstepresten. Alt dette er ord som har sin faste plass i den religiøse språkbruken. Det samme gjelder et ord som jubelåret.

       Det kan også være andre grunner for å holde på bibeltradisjonens pregnante ord og uttrykk. Mange ord og vendinger som stadig opptrer i skrift og tale, er av bibelsk opprinnelse, og blir brukt også av mennesker som ikke vet hvor ordene stammer fra. I vår bibelutgave har vi beholdt slike uttrykk. Som eksempel kan vi nevne 1Mos 4:9, hvor det står: «Er jeg min brors vokter?» I denne formen blir ordet stadig sitert, til tross for at en må tilbake til bibelutgaven av 1904 for å finne det igjen. Eller for å ta et annet eksempel: Når endog profan litteratur benytter uttrykket «de ti jomfruer», ville det vel virke noe fattigslig om bibelteksten skulle tale om ti brudepiker.

       Bibelske navneformer har voldt store problemer. I tidligere norske bibelutgaver har navnene som regel vært gjengitt i den greske form, slik som de stort sett ble skrevet i den gamle greske oversettelse Septuaginta. Det hette Esaias, Jeremias, Esekias osv. I senere tid har man imidlertid innført navneformer som skulle svare bedre til hebraisk skrivemåte: Jesaja, Jeremia, Hiskia osv. Det kan diskuteres hvor klokt dette var. Det er vanskelig å gjengi de hebraiske navn korrekt. De «hebraiske» former som nå er i bruk, er i virkeligheten tilpasset europeiske språk, de også. Skulle en f.eks. gjengi navnet Jeremia korrekt, måtte det bli noe sånt som Jirmjah eller Jirmjahu. Det må vel sies at greske navneformer, slik vi finner dem i det greske Nye testamente, ligger oss mye nærmere enn de hebraiske.

       Nå er imidlertid disse «hebraiske» navneformer for lengst innført i skolebøkene, og de har etter hvert innarbeidet seg i vanlig bruk – i det minste for noen navns vedkommende. Vi har derfor valgt å ta hensyn til denne nye navneskikken.

       Det finnes i Norsk Bibel-utgaven tilfeller av bevisst inkonsekvens. Vi har for eksempel på enkelte steder beholdt ordet ete, som vi mener er et godt norsk ord. Likevel er spise brukt hvor en mente det passet bedre rent stilistisk. På lignende måte brukes orde sauer når det er tale om husdyr. Men i overført betydning heter det: «Mine får hører min røst.» En bevisst inkonsekvens er også gjennomført med hensyn til «dobbel bestemmelse» og med foranstilt og etterstilt eiendomspronomen.

       For å gjøre tekstene lettere å lese, har vi delt noen av de lange setningene i de nytestamentlige brevene opp i kortere enheter, noe en også før har gjort i norske bibelutgaver. Imidlertid er det en grense for hvor langt en kan gå her uten at det berører innholdet.

       Norsk Bibels oversettelse legger ikke vinn på å virke hverdagslig. Det bør være en viss høyhet over bibelordets stil. Bibelen skal ikke «avsakraliseres», en del av dagligtalens vokabular og uttrykksform er tatt i bruk, men med stor forsiktighet.

       Store deler av Det gamle testamente er holdt i en høystemt poetisk stil, og da kan dette selvsagt ikke oversettes til et flatt dagligspråk. Hva Det nye testamente angår, er grunnteksten riktignok skrevet på det enklere koine-gresk, men samtidig må det tas i betraktning at nytestamentlig gresk egentlig er et religiøst språk som har tydelige forbindelseslinjer til Septuaginta, den greske oversettelse av Det gamle testamente, som i lange tider var blitt brukt i de jødiske synagoger i den gresktalende verden.

       Bibelteksten er jo en religiøs tekst, og den er nedtegnet i et religiøst språk. Slik har vi også her i vårt land et religiøst språk, et bibelspråk som er knyttet til en bibeltradisjon som går flere hundreår tilbake i tiden. Det ville være meningsløst å ødelegge et slikt redskap for det bibelske budskap. Derfor har vi i vår oversettelse lagt vinn på å bevare dette bibelspråket, bare med den største forsiktighet har vi søkt å tilpasse det til den nye tid.

Oversettelsesprinsipper

Norsk Bibel-utgaven er en konkordant bibeloversettelse for så vidt som vi så langt det er mulig, oversetter hvert av grunntekstens ord med ett begrep på norsk. (Det vil si at om en slår opp i en konkordans, leksikon, vil en stort sett finne de samme henvisningene om en bruker en norsk eller gresk konkordans.)

       Men her må det tas et forbehold. En viss omskrivning vil være nødvendig i enhver oversettelse. Språkenes grammatikk og setningsbygning er forskjellig. En ord-for-ord-translasjon lar seg simpelthen ikke gjennomføre om en skal oversette til et korrekt språk. Men idealet må være at oversettelsen ord så langt som mulig svarer til grunntekstens. Slik har bibeloversettelse været praktisert gjennom hele den kristne æra.

       I andre halvdel av det forrige århundre var imidlertid et nytt oversettelses-prisipp i vinden, det en kaller menings-oversettelse eller idiomatisk oversettelse. Den nye, friere oversettelsesmetode ble gjerne omtalt med betegnelsen «dynamisk ekvivalens».

       Enkelt uttrykt sies det slik: Vi skal ikke lenger oversette ord for ord, men mening for mening.

       Dette kan jo høres greit nok, men det er bare riktig så langt det rekker. For selvsagt må man oversette både ordene og setningene, en må ta hensyn til både de enkelte ords betydning og til den sammenheng ordene står i. Det er umulig å få en riktig oversettelse av setningene dersom man har en feilaktig oversettelse av ordene, for det er ord setningene består av.

       Man bør derfor ikke framstille det som om en korrekt konkordant oversettelse av grunntekstens ord skulle være uforenlig med «meningsoversettelse». Tvert imot må en god oversettelse til en viss grad være både ord-oversettelse og idiomatisk oversettelse, den må forene begge disse metoder.

       Faren ved en konsekvent idiomatisk oversettelse er at den kan drives så lang at den går over til å bli bibel-parafrase som tar seg frihet til å plusse på eller ta bort ord og meninger fra teksten, fordi oversetteren tror han vet hvordan dette egentlig skal forstås. Oversettelsen blir da en slags fordekt kommentar. Teksten virker så enkel og lett forstått, og leseren tror at det er Bibelen han forstår, mens det egentlig kanskje er oversetterens tolkning av Bibelen.

       Vi mener derfor at det er sikrest å holde fast ved et konkordant oversettelses-prinsipp som ikke frigjør seg fra grunntekstens ordlyd. En oversettelse som vil være oversettelse og ikke tolkning, kan ikke gå hvor langt som helst for å skape forståelighet. Den kan ikke være klarere enn grunnteksten. En forståelighet som oppnås ved at en reduserer teksten og tar bort det som virker uforståelig, eller som legger inn i teksten forklarende utredninger, er ikke lenger ren oversettelse.

       Når det gjelder disse problemene, er det interessant og viktig at vi har Det nye testamentes eget eksempel å holde oss til. Her finner vi at de mange sitater fra Det gamle testamente ikke er «modernisert» og tilpasset den «nye tid» eller sitt nye miljø. De er ikke overført til et språk som leserne brukte i sin dagligtale. De «hebraismer» og dunkle uttrykk som mange av nåtidens oversettere fjerner fra bibelteksten, ble nettopp gjengitt i de apostoliske brever til de hedningekristne forsamlinger. Ingen skal tro at det var så mye lettere for disse nyomvendte hedninger enn for kristne lesere i våre dager å forstå hva der lå i disse gammeltestamentlige uttrykk og bilder.

       Det er misforstått hjelpsomhet fra oversetternes side å ville presentere bibelteksten på en slik måte at den blir mer «enkel» og forståelig enn originalen var for dem som først leste den.

       Bibelteksten er ikke bare en lesetekst, men også en studietekst. Ikke alt i Bibelen er umiddelbart forståelig. Skriften skal leses igjen og igjen, vi skal «grunne på Herrens lov dag og natt», sier salmisten. Dessuten skal Bibelen også være en prekentekst, den er grunnlaget for Ordets forkynnelse. Det er bare mulig om en trofast gjengir grunntekstens ord, både når ordet er enkelt å forstå og når det er «svært å skjønne».

       Så langt vi har vært i stand til det, har vi lagt disse prinsipper til grunn ved utformingen av Norsk Bibel-oversettelsen og ved revideringen av teksten. Og vi er glade for at det konkodante oversettelses-prinsipp nå ser ut til å få mer tilslutning igjen blant bibeloversettere.

Grunntekst og håndskrifter

De bibelske originalmanuskriptene, autografene, eksisterer ikke lenger. Vi er altså henvist til avskrifter, og dem er det mange av.

       Det gamle testamente er blitt avskrevet og overlevert både innenfor den jødiske synagoge og i den kristne kirke. Dette at synagogen har stått som vokter for Det gamle testamentes tekster, er meget betydningsfullt, særlig med tanke på at ektheten av de messianske profetier på denne måten blir bevitnet – ingen kunne finne på å mistenke jødene for at de skulle ha diktet opp slike profetier etter Kristi komme. For øvrig er Det gamle testamentes tekst blitt bekreftet på en enestående måte ved funnet av Dødehavsrullene.

       Det nye testamentes tekst bevitnes av ca. 5000 håndskrifter, noen av dem er meget gamle. Det foreligger flere store pergamenthåndskrifter fra det fjerde og femte århundre, og etter hvert er det kommet for dagen mange papyrus-håndskrifter som er enda eldre. I noen tilfeller er det mindre enn et århundre som skiller en del papyri fra selve originalen. Et papyrus-fragment med tekster fra Johannes-evangeliet kan dateres så langt tilbake som til omkring år 125 e.Kr., altså bare noen få ti-år etter at boken ble forfattet.

       Selv om slike funn har stor interesse og verdi, bygger likevel vår bibeltekst først og fremst på en ubrutt overlevering som har pågått helt tilbake til aposteltiden. Det er denne levende kristne tradisjonen som har overlevert Bibelen til oss. Mens de fleste skriftene fra oldtiden er kjent bare gjennom noen få sene kopier, bygger bibelteksten altså på tusenvis av håndskrifter.

       Under arbeidet med Norsk Bibel-oversettelsen og denne revisjonen har de vanlige nyere tekstutgaver vært brukt. Både for Det gamle og Det nye testamentes vedkommende bygger vi på den tekst som lå til grunn for 1904- og 1930-utgaven. Når det gjelder Det nye testamente har vi på noen få steder gått tilbake til den tekst som lå til grunn for eldre bibelutgaver. Disse utgavene har vært de norske bibelleseres gode bibel i hele det 20. århundre. Vi har lest denne oversettelsen med tillit og oppmerksomhet.

       Enkelte røster har tatt til orde for å gå tilbake til den såkalte Textus Receptus, det vil si den tekst som ble utgitt i 1633. Det er her vi finner betegnelsen Textus Receptus, som betyr «den mottatte tekst». Det var en boktrykker som anbefalte sin utgave av den greske teksten med disse ordene.

       Det er likevel ingen grunn til å tro at denne teksten uten videre er identisk med apostlers og evangelisters skrifter i Det nye testamente. Den som kjenner teksthistorien, vil vite at det i mange detaljer er visse forskjeller mellom alle avskriftene innbyrdes. Her skal vi huske at vi nå snakker om ganske små og for det meste uvesentlige detaljer, så som skrivemåten av ord, enkelte ord og uttrykk som er utelatt i noen manuskripter, og andre ord og uttrykk som kan være kommet inn på gal plass under avskrivingen. Ikke noen av disse mange forskjellene forandrer på meningen og budskapet i bibelteksten. Forskjeller i de greske manuskriptene må ikke overskygge den overveldende grad av enighet som eksisterer blant de gamle manuskriptene. Bibellesere kan være forvisset om at de viktigste forskjeller en finner i nytestamentene i dag, ikke skyldes forskjellene i manuskriptene, men måten oversetterne har betraktet oversettelsesarbeidet på.

        I enkelte tilfeller har vi tatt hensyn til lesemåter som lå til grunn for eldre bibelutgaver. Vi ser verdien av de nye manuskriptfunn og vil gjerne ta de gamle manuskripter med på råd, men vi kan ikke godta at noen få håndskrifter skal tillegges så stor betydning at en lar dem ugyldiggjøre en samlet skrifttradisjon som har nedfelt seg i flere tusen manuskripter.

       De mest kjente av disse gamle manuskriptene bærer navnene Sinaiticus og Vaticanus. Disse har en ganske spesiell anseelse – nettopp på grunn av sin alder. Men den erkjennelse vinner nå inngang mange steder, at et manuskripts alder ikke i og for seg beviser at teksten er spesielt pålitelig. Ikke en eneste bibeloversettelse har kunnet bygge konsekvent på disse to håndskriftene – det forbyr seg selv, allerede av den grunn at det kan påvises hele tre tusen differanser mellom de to manuskriptene bare i teksten til evangeliene (Hoskier). Vi har derfor ikke kunnet gå med på å utelate en mengde enkeltord og bibelvers fra bibelteksten fordi de mangler i disse tekstvitnene. Samstemmigheten mellom det store flertall av eksisterende manuskripter bør etter vårt syn tillegges større vekt.

       Bibellesere som er vant til eldre bibelutgaver, vil kjenner seg igjen i Norsk Bibels utgave. To ting må sies i den sammenheng. For det første: Under arbeidet med oversettelse og revisjon har vi gått direkte til grunnteksten både i Det game testamente og Det nye testamente. Intet er formet uten etter studium av grunnteksten. Men for det andre har vi samtidig vært oss bevisst å arbeide innenfor den norske bibeltradisjon. Derfor har vi – som ovenfor nevnt – beholdt de gamle ord og uttrykk som bibellesere er vant til, og som de vil møte i vår beste oppbyggelseslitteratur og i vår salmeskatt.

Praktiske opplysninger

Det vil være på sin plass med noen opplysninger av praktisk art angående NB 88 og den reviderte utgaven NB 88/07 (bokmål).

       Som leseren vil se, er bibelteksten oppdelt, slik at hvert vers begynner på ny linje. Til tross for enkelte innvendinger som nok kan gjøres mot et slikt oppsett, mener vi at det gir store fordeler å få teksten framstilt på denne måten. Blant annet blir teksten lett å finne fram i. Dernest unngår en at satsbildet blir altfor tett og uoversiktlig

       Nyere oversettelser deler ofte verselinjer av poetiske opp i avsnitt få framhevet den poetiske parallellisme. Dette kan nok i og for seg være ønskelig. Vi har likevel ikke funnet det tjenlig. Ulempen er at det lett påtvinger oversettelsen en tvangstrøye som ikke fremmer tekstens betydning. Vi mener at hensynet til selve innholdet her må være det viktigste, og vil unngå at en kunstig typografisk oppstilling skal øve noen innflytelse på nøyaktigheten av oversettelsen.

       Krysshenvisninger er anbrakt under versene da vi mener det er enklest å bruke. Henvisningssystem er meget omfattende (over 40.000), og vil være til stor hjelp ved bibelstudium.

       Nødvendige opplysninger er også for det meste anbrakt under de respektive vers, da vi anser det fordelaktig med vers-noter framfor fotnoter. Dette innebærer at vi har måttet gjøre notene så kortfattet som mulig. I en vanlig Bibel tror vi det er en fordel at selve bibellesningen ikke blir avbrutt ved lange forklaringer – slike bør heller finnes i spesielle kommentarbibler.

       I NB 88 valgte man ikke å dele opp bibelteksten i bruddstykker ved hjelp av avsnitts-overskrifter, mellomtitler, men hadde istedenfor korte kapittel-sammendrag. Ved revisjonen av bokmålsutgaven i 2007 har vi endret dette og har satt inn mellomtitler. De er i stor grad tatt fra de kapittel-sammendrag NB 88-oversetterne laget.

       Det fulle ansvar for Norsk Bibel-oversettelsen hviler på de tre initiativtakerne og Norsk Bibels Råd og Norsk Bibel AS’ styre. Men vi vil få uttrykke takknemlighet til alle som på forskjellig vis har medvirket til at denne bibelutgaven kunne virkeliggjøres og videreføres.

       Vår bønn til Gud er at denne bibelutgaven skal bli til velsignelse for det norske folk.

Styret for Norsk Bibel AS                                        Norsk Bibels Råd