Norsk Bibel (NB'88) - en sammenligning med Bibelselskapets 1978-utgave January 01 1989

Denne artikkelen skulle ikke vært skrevet, - ikke ennå i alle fall. For hvem kan ha en moden vurdering av noe så omfattende som en hel bibeloversettelse etter mindre enn et års daglig arbeid med den?

Av Sverre Bøe

Dessuten - å anmelde eller kommentere en oversettelse av en hel Bibel er dømt til å bli ufullstendig og springende. Mitt forsøk er innforstått med dette i utgangspunktet. Bare den som selv har svettet over ett kapittel fra f.eks. den hebraiske Bibelen uke eller tre før en kunne bla videre, kan ane litt om hvilket kolossalt arbeid en slik oversettelse er.

Når jeg likevel drister meg fram med noen merknader er det fordi jeg synes jeg aner noe av tendensen i oversettelsen, - og i de kritiske anmerkninger til den som er kommet frem. Av slike kritisker ytringer har jeg merket meg tre som er av en viss grundighet, og som jeg vil forholde meg til i det følgende:

Kjell Magne Yri’s kronikk i Vårt Land - magasinet 3. des. 1988s. 14 og 16, anmeldelsen i TTK 4-88, s. 305-8 ved Magne Sæbø og Bjørn Sandvik, og endelig sogneprest Sverre H. Smebyes artikkel "Lukas og hans oversettere" i Luthersk Kirketidende 2-89 s. 41-46. Jeg viser også til den redegjørelse som oversetterne av Norsk Bibel (NB-88) har lagt ved selve utgaven.

Prof. Carl Fr. Wisløff, en av "de tre" hovedmennene bak NB-88, har svart på en del av kritikken i nr. 1-89 av dette tidsskrift, jeg viser også til det som står der.

Han etterlyser der en mer prinsipiell debatt, som ikke bare drøfter enkeltsteder og uttrykk. Jeg vil i første del av min artikkel prøve å gå litt inn på dette, dog med enkeltord som illustrasjon. Enkeltord kan jo få ny mening for mange når det sies på en ny måte.

PERSONLIG UTGANGSPUNKT

Jeg må få trette leseren med noen linjer om mitt subjektive utgangspunkt. Slikt er oftest mye mer avgjørende enn de objektive kriterier vi ofte gjemmer oss bak. Skulle en sette det på spissen våger jeg å si at de fleste ytringer til NB-88 - positive eller negative - kunne forutsies før NB-88 forelå, nettopp på subjektivt og kirkepolitisk grunnlag.

Selv tok jeg begeistret i mot NO-78 fra Bibelselskapet da den kom. Jeg tok den straks i bruk, både i forkynnelse, teologistudiet på MF og til privat lesning. Jeg var glad for å slippe NO-30s "tunge" og foreldede språk. Motargumenter, som brudd i oversettelsestradisjonen eller "nådestolen" som var blitt til soningslokket, hadde liten vekt, syntes jeg.

Men etter 4-5 år med den greske og særlig den hebraiske grunntekst på pulten sammen med hjelpemidler og oversettelser ble jeg stadig mer skeptisk til NO-78. I forbindelse med hebraisk mellomfag ved universitetet i Oslo drøftet vi ofte norske oversettelser med vår grunnlærde danske professor, en mann som ellers stod meget fjernt fra norsk kirkepolitikk. Hans sterke saklige kritikk mot de ofte nokså frie oversettelsesprinsipper i NO78 var medvirkende til at jeg etterhvert tok det "forsmedelige" skrittet tilbake til NO-30.

HOVEDINNVENDINGER MOT NO-78 - BEHOVET FOR NB-88

Et hovedprinsipp for oversettelsen av NO78 ser ut til å ha vært at en ved hjelp av enklest mulige norsk ord skal gjengi så nøyaktig som mulig meningen av en setnings samlede mening i grunnteksten. En er således fri på enkeltord, og bundet på setningens mening. Dette er selvsagt ikke alt som er å si om NO-78s prinsipper. Skulle en løpt den linjen helt ut måtte en f.eks. bytte måleenheter om til meter, kilo og liter, og skrive "steinkast" i stedet for "bueskudd", noe en slett ikke har gjort.

Men i praksis, ikke minst utenom de mest kjente kapitler, betyr dette at det kan bli nokså vanskelig å "finne igjen" grunntekstens enkelte ledd i NO-78. I enkelte tilfelle kan sågar hele setninger skrives om, som f.eks. i Markus 8, fortellingen om brødunderet. V.6 lyder, nøyaktig oversatt: "Så brøt han dem og gav til sine disipler for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket.". Merk grunntekstens gjentagelse av verbet. Slik har da også NB-88 oversatt. Men NO-78 synes dette er for tungvint, og erstatter hele den siste setningen med "det gjorde de"!

Dette har med prinsipper for bibeloversettelse å gjøre. Har en oversetter frihet til å oversette så fritt? Ligger det så liten vekt på grunntekstens ordvalg?

Et lignende eksempel finner vi i Luk 1,64. NB-88 følger også her grunntekstens uttrykk direkte: "Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, . . .". NO-78 finner dette altfor omstendelig, og sier rett frem:

"Men i det samme fikk Sakarja talens bruk tilbake . .

Noen vil kanskje innvende at denne "frie" oversettelsen (et forslitt, men uomgjengelig uttrykk) er ok så lenge det ikke rører ved meningen. Men det gjør det på en rekke steder. La oss ta et lite eksempel fra Lukas 1 igjen før vi går til Paulus. I v. 27 står det to ganger at Maria var jomfru. Det er akkurat like tungt og gjentagende på gresk som på norsk. Lukas, som ellers er en språkmester, må ha en hensikt med å gjenta dette. Men det vil en leser av NO-78 ikke kunne vite noe om. Her har en nemlig strøket leddet andre gang og erstattet det med et pronomen. (NB: Jeg sier ikke at NO-78 avfeier jomfrufødselen her, leddet står der jo første gang, men understrekningen av dette med jomfru er strøket, og det er ille nok.) I nesten alle slike tilfelle følger NB-88 grunnteksten, selv om det ofte gir tyngre språk og dårligere flyt. Han som har sagt at ikke en tøddel (jota) av Skriften skal forgå, han bør ikke vi revidere av språklig skjønn. Det er han som har "copyright" på Bibelen, for den er hans produkt.

ORDET "KJØD" - ENDA EN GANG

Av alle bibelteologiske begreper som er omskrevet i NO-78 er "kjød" etter min mening det desidert viktigste. (hebr. basar, gresk sarx). NB-88 har bevart det gamle, vanskelige ordet "kjød", på så godt som alle steder (unntatt bl.a. Rom 3,21 og Gal 2,16 der en sier "intet menneske"). Jeg medgir gjerne at "kjød" er et så antikvert uttrykk at en alminnelig 18-åring helt sikkert steiler, når han første gang leser det. Men hva så? Er ikke det godt, om en vekkes til ettertanke og spørsmål om hva nå "kjødet" er for noe? I NO-78 har en nesten konsekvent unngått ordet. Men der stopper også konsekvensen. For når en skal omskrive ordet trenger en ikke mindre enn 30 forskjellige uttrykk for å antyde grunntekstens mening, fra sted til sted. S. H. Smebye har listet opp de uttrykk som forskjellige steder er brukt:

- menneske
- syndig natur
- slik jeg er i meg selv
- slik menneskene er i seg selv
- av naturen
- mennesker av naturen
- menneskets onde natur
- landsmenn
- som menneske
- naturlig avstamning
- kroppen
- menneskelig talt
- livet fører med seg
- folk
- kjøtt
- dødelig kropp
- slik mennesker gjør
- oss
- legemet her på jorden
- menneskeverk
- jeg
- etter naturens vanlige orden
- på vanlig måte
- blant mennesker
- ett
- jordisk
- bli i live
- menneskelig
- menneskers skikkelse

Bare i ett vers, Rom 8.3, er "kjød" oversatt på 3 forskjellige måter! Nå kommer ikke alle disse leddene igjen like ofte, men det som forekommer oftest (?) - "vår onde natur" - er samtidig det verste, etter min vurdering, for det er ekstremt misforståelig. Svært mange forstår dette som "halve meg", - "men heldigvis har jeg jo og min gode natur". Bibelens ord "kjød" skal på en rekke steder ha frem nettopp det motsatte: "Kjødet" - det er hele meg, med mine "gode" og "dårlige" sider. Først når en blir gjenfødt kommer det noe annet ved siden av kjødet. Se særlig Fil 3, hvor Paulus sammenfatter det beste av alt han har prestert ugjenfødt som "kjødet". Det hører åndelig talt hjemme på søppelplassen og i kloakken, sier han - nå.

Vi kunne fortsette med en rekke andre uttrykk, men jeg vil avgrense meg til to andre vers, der NO-78 etter min mening har mistet verdifulle ledd i grunnteksten, mens NB-88 har dem med.

I Luk 3,22 fortelles om Jesu dåp. Det står der at Ånden kom over Jesus "i legemlig skikkelse som en due". Her har NO-78 helt enkelt strøket leddet "legemlig", enda det ikke er tekstkritisk omtvistet, antagelig fordi en mener at det som kom i form av due selvfølgelig vil forstås som noe legemlig. Men en slik logikk rammer i så fall grunnteksten akkurat like sterkt som norsk språk. Slike steder er det beste argument for å få en annen Bibel, som NB-88.

I l. Kor 1,27-29 står det i grunnteksten om det som "er svakt". NO-78 oversetter med "det som regnes som svakt". Er det det samme? Slik kunne vi fortsette svært lenge, med småord som blir "borte" i NO-78, men som er bevart i NO-30 og NB-88, eller nyanser fra grunnteksten som blir tolket, slik f.eks. "omvendelses dåp" i Luk. 3,3 blir til en rekkefølge av 2 ledd: "at folk skulle vende om og bli døpt" (NO-78). En slik tolkning kan være rett, den kan være diskutabel, eller i verste fall feil, men helst bør den ikke være verken mer eller mindre klar enn grunnteksten er det.

Jeg har med dette forsøkt å vise konkret hva forskjellen i disse to oversettelser fører til. Dette er etter min mening det helt grunnleggende prinsipp for bibeloversettelse. Det er på dette grunnlag det for meg er viktig åspre NB-88. Når det gjelder enkeltheter kan det være ting å utsette også på NB-88, som jeg siden vil prøve å vise. Men det er bagateller mot dette grunnleggende.

KRITIKKEN MOT NB-88

Men hva så med NB-88? Står den sin prøve? Siden den står så nær opp til NO-30 som den gjør, vil mange kunne rette samme kritikk mot den som mot NO-30. Nå er jo gamle ord som "I" og "eder", "nu" og "efter" erstattet med moderne former, og de lengste setningene er brutt opp i mindre enheter (som f.eks. Ef 1,3-14 som i grunnteksten og i NO-30 er én setning, - den er i NB-88 delt i ikke mindre enn 8 setninger, NO-78 har 10 setninger).

Likevel har kritikken mot NB-88 gått på andre ting, for det meste. La oss først ta for oss Sæbø/Sandviks kritikk i TTK, som er den mest kritiske.

Sæbø forstår NB-88 helt tydelig som en motbibel, som bygger på mistillit til Bibelselskapet. Han kaller NB 88 for en "lettere revisjon" av NO-30, og beskylder "de tre" for hastverksarbeid ("hele arbeidet er, som en godt bevart hemmeliget gjort unna på 10 år"). Han sier NB-88s oversettere har arbeidet med "ansiktet vendt bakover", og konkluderer med at NB-88 "verken er gjennomarbeidet eller konsekvent". Sandvik fortsetter i andre del av artikkelen med et overraskende poeng: NB-88s respekt for å bevare tradisjonen med det innarbeidede bibelspråk er så understreket, sier han, at han for sin del ikke har lest noen tilsvarende prinsipp-erklæring uten i 2. Vatikankonsils konstitusjon om den guddommelige åpenbaring! Han sier videre at NB-88 "mangler stil", særlig i Paulus-brevene, og konkluderer med at NB-88 "faller mellom 2 stoler", - ikke konsekvent konkordant som 1930-utgaven, og heller ikke troverdig som idiomatisk oversettelse.

Et par enkeltheter fra hans gjennomgang skal jeg gjerne gi videre fordi jeg er enig med ham: I Gal 6,10 taler NO-30 og NB-88 om "troens folk", men det er noe tynnere enn grunntekstens uttrykk som får frem familieaspektet ("dem som er våre søsken i troen", omskriver NO-78 for å få frem dette). Videre påpeker Sandvik mangelen på konsekvens i oversettelsen av polis = by. NB-88 oversetter oftest direkte med by, men skyter noen ganger inn det høytidelige uttrykket "stad" (egentlig et svensk uttrykk?). Det er vanskelig å se noen konsekvens i når en bruker "by" og når en bruker "stad", han kan kanskje ha noe rett i det. C. Fr. Wisløff svarer ellers på akkurat det leddet i FG 1-89. Selv ville jeg til illustrasjon føre inn et parallelt eksempel:

"Sau" eller "får"? Som det nå står i NB-88 heter det "sau" f.eks. i 1 Sam 17,28, men "får" i Esek 34,22 og i Johs 10. En aner årsaken til skiftingen, men det er samtidig noe som er tapt, når en ikke oversetter samme ord likt, så langt det er mulig. Men Sæbø/Sandviks dypeste kritikk går på selve kompetanse-spørsmålet til "de tre" oversetterne. Sæbø harsellerer (?) over redegjørelsen som følger NB-88 fordi den ikke gir opplysninger om "hvem de tre har hatt som bibelvitenskapelig sakkyndig eller ansvarlig".

Sæbø ser altså klart på produktet at dette er det sakkyndige folk som kan stå til ansvar for sitt produkt som har gjort. Men han kan øyensynlig ikke forestille seg at Wisløff, Berg og Gilbrant har maktet det. Så spør han hvem de har hatt til å hjelpe seg.

Eller er det ikke dette han mener å si? Mener han å si at hele prosjektet NB-88 var dømt til ikke å lykkes fordi de som stod bak ("de tre"), ikke er sakkyndige i bibelvitenskap? Jeg forstår ham helst slik. Men en slik innvending er i så fall bra drøy. Er det MF-professor Wisløff som ikke er "bibelvitenskapelig sakkyndig"? Eller er det språkbegavelsen A. Berg? Eller er det det at de har hatt med en pinsevenn, som attpåtil for det meste er autodidakt, som gjør at disse ikke skulle kunne stå ansvarlige for en bibeloversettelse de i 10 år har arbeidet sent og tidlig med? Det er mange av oss som har vår formelle kompetanse fra bl.a. Sæbøs eget MF som gjerne kunne tenke oss å bytte innsikt og språkevne med f.eks. prof. Wisløff!

Når det er sagt vil jeg samtidig gjerne få lufte en uro flere enn meg bærer: Har vi yngre bibellærere blant det konservative lekfolk i dag som har tilegnet seg en tilsvarende innsikt som disse eldre? Jeg spør ikke etter om vi har doktorgrader og professor-tittel som Wisløff har, - men hva med grundighet og kunnskap? Slikt vinnes ikke over natten, men krever års grundig arbeid. Måtte vi som hører til en generasjon eller to etter "de tre" arbeide like seriøst med Guds ord på grunnspråkene!

En annen kritiker er Kjell Magne Yri. Han er atskillig mer dempet i sin kritikk, og ender med å "anbefale NB-88 som en pålitelig Bibel". Han kaller den et "nyttig korrektiv til NO-78".

Underveis bringer han frem en veloverveid drøfting av hvem som med størst rett kan påberope seg Luther i sine oversettelsesprinsipper. Her imøtegår han i noen grad NB-88s påberopelse av å stå i en ubrutt oversettelsestradisjon fra lærefaderen. Hele den diskusjonen er etter mitt skjønn interessant mer som kirkehistorie enn som grunnlag for en oversettelse i vår tid.

Yris vesentligste anliggende ser ut til å være at NB-88 ikke er tilstrekkelig nåtidsvendt i sitt språk. "De som er blitt bibellesere etter 1978, og bare kjenner NO-78, vil sikkert ennå finne NB-78 for gammelmodig i norsken til å "gå over"." Han sier at "prosjektet hadde fortjent å ha med seg en brutal ekspert på norsk syntaks". "Det språklige revisjonsarbeidet som er gjort (i forhold til NO-30) er ikke radikalt nok." Min foreløpige erfaring fra Bibel- og Misjonsskolen på Fjellhaug er at våre studenter, som for de flestes vedkommende har byttet til NB-88, forstår greit det de leser. Men fortsettelsen blir spennende? Hvilket gjennomslag vil NB-88 få blant de yngre?

VALG AV TEKSTVITNER OG INNLEDNINGSSPØRSMÅL

Vi har ikke noe originalmanuskript til noen del av Bibelen. Det kommer heller neppe til å bli funnet. Det vi har er mange mer eller mindre fullstendige avskrifter av avskrifter av avskrifter av avskrifter av …. originalen. Disse stemmer ikke alltid overens. Å sortere og systematisere disse mange manuskriptene er en hel vitenskap for seg.

Langt på vei er dette sorteringsarbeide noe som er felles for alle skriftteologer og bibelforskere verden over bygger på, uten at de teologiske skoleretningene har hver sine yndlingshåndskrifter. Dog er det tendenser til slikt. NB-88 har her gått noe andre veier for NTs vedkommende enn NO-78 har gjort. Store forskjeller fører ikke dette til, bare på en håndfull steder vil en våken bibelleser virkelig se forskjell.

Når det gjelder GTs hebraiske grunntekst hviler den på mye færre og ofte yngre håndskrifter. På en god del steder har oversettere til alle tider sett seg nødt til å anta en litt annen tekst enn flertallet av håndskrifter legger for dagen. Det gjelder oftest vokaliseringer som i det hele tatt er utført i Middelalderen, da hebraiskkunnskapen sviktet såpass mye at en trengte å skrive inn vokalene for å kunne lese teksten.

Men også konsonantene "rettes" en del steder, særlig av dem som vil arbeide historisk-kritisk med bibeltekstene. Skal vi her antyde noen tendens mellom NB-88 og NO78 kan det generelt sies at forskjellene er små, men NB-88 har nok gjennomgående litt større tillit til håndskriftenes bokstavtekst. En kvier seg for å "gjette" på en annen konsonant-tekst enn den vi har overlevert.

Når det derimot gjelder innledningsspørsmålene er det klare forskjeller mellom NB88 og NO-78. Dette kommer rett nok knapt til syne i selve oversettelsen, men er desto synligere i fotnoter og resyméer over kapitlene, - for den som ser nøye etter. Det har jo i 10 år vært en del uro over NO-78s kommentarer, ikke minst i overskrifter og fotnoter. Tydeligst kommer det vel frem i Daniels bok, der NO-78 forklarer stoffet som en beskrivelse av jødenes opprør rundt år 170 f.Kr. Også overskrifter og forklarende fotnoter til Messias-salmer har vært diskutert, se f.eks. Salme 110 med overskriften "Prestekongen", eller Salme 2, der "Herrens salvede" forklares som Israels konge.

På disse stedene skammer ikke NB-88 seg for direkte å si at Herrens salvede er Messias (i overskriftene). Også ellers er tendensen i overskrifter og fotnoter som i NO-30, til og med til Klagesangene, der det slås fast (?) at disse er skrevet av Jeremia. Selv er jeg ikke overbevist om at det burde stå i overskriften (sammenfatningen over kapitlet), ganske enkelt fordi teksten ikke sier det. Det har både jødenes tradisjon og sannsynligheten for seg, men i slike overskrifter bør ikke annet stå enn det en kan vite ut fra teksten.

Med spenning slår en opp i Salomos Høysang, for å se om resyméet av kapitlene gir antydning om hvordan NB-88 forstår dette skriftet. NO-30 sa i sine første linjer at "Bruden (den israelittiske menighet) lenges etter sin himmelske brudgom (Messias)".

Den eneste hentydning til en slik forståelse i resyméene i NB-88 er det som står sist til kap. 1: "Israel Herrens brud, Jes 62,4, Sef 3,17, Åp 19,7". Resten av resyméene er "nøytrale".

NOEN PERSONLIGE REFLEKSJONER

Jeg våger meg frem med noen kritiske enkeltheter: En burde vært konsekvent i navn-formene til GTs profeter, og enten skrevet dem i den latinske formen "Esaias", "Jeremias" osv, eller i den greske formen "Jesaja", "Jeremia" osv. Som det nå står får vi "Jesaja", "Jeremia" og "Hosea", men også latinske former som "Jonas" "Sakarias" og "Malakias". Likedan tror jeg ikke navnvalget "Predikanten" for "Predikeren"/"Forkynneren" vil slå gjennom. Assosiasjonen går lett i retning av oppbyggelsesbladet Evangelisten! -og det var vel ikke meningen?

Kartene bak i Bibelen er nyttige til lesingen. NB-88s kart er brukbare, men heller ikke mer. Tidstabellene til NO-78 er også instruktive. Slikt mangler helt i NB-88. Det er et savn.

Av trykktekniske nyheter i norske Bibler merker vi oss også det hebraiske alfabet innvevd som overskrifter i alfabetsalmen 119. Det er forsåvidt pent og illustrerende, men hvorfor har en ikke det til de andre alfabetsalmene i Salmenes bok? Bare fordi de er kortere?

NOEN ENKELT VERS

Når det så gjelder enkeltsteder, og formuleringene som er valgt, er jo dette det viktigste og mest spennende av alt med en ny oversettelse. Her har jeg for min del hatt mange gode stunder med NB-88. En rekke skriftsteder som i NO-78 hadde fått en ny "klang", møter oss i NB-88 i sin velkjente form. Avstanden til salmer og oppbyggelsesspråk er kort. Det er etter mitt skjønn ikke det avgjørende, selv om det er bra. Men jeg er overbevist om at mye av den bibelske substans er tapt i NO-78, når ord som "sjel" og "kjød" er skrevet om, eller når "frelse" så ofte er oversatt med "redning". Dette siste gjelder ikke minst i GT. Avstanden mellom GT og NT er større i NO-78 enn i NB-88, så langt jeg kan skjønne.

En del enkeltsteder fortjener en kommentar: 2 Mos 8,23 oversettes helt bokstavelig med: "Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk". - "en frelse til skille", - det gir god mening ved ettertanke. Så rart at ikke dette har vært oversettelsen før, når den er så bokstavelig? (Luther oversatte slik, ellers ingen som jeg har kunnet finne.)

Den omdiskuterte passasjen i Sal Ordspr 8,22-36 om visdommen har fått flere overraskende nyanser i NB-88. Fra eldste kristentid har det vært diskutert om visdommen her er et forbilde på Messias. Det er meget som skulle tyde på det. Men så sier v. 22 at "jeg var det første Herren skapte" (NO-78, også NO-30 bruker "skape"). Siden Jesus ikke er skapt "velter" det Messias-tanken her. Men det har stått diskusjon om det er rett å oversette med "skape", slik det har vært gjort helt fra før-kristen tid (Septuaginta). NB-88 går her nye veier, etter det jeg forstår, når de oversetter: "Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei". Vi får også en "nyhet" i v. 30: "da var jeg hos ham som kunstner". NO-30 hadde her "verksmester", NO-78: "bygningsmann"*)

Et annet meget vanskelig sted å oversette rett er 2 Kor 5,18-21 om forsoningen/forlikelsen. NO-30 hadde "forlike", NO-78: "Forsone". Her følger NB-88 NO-30, og taler om "forlikelsens tjeneste". Her er det ikke lett å finne norske ord som ikke drar assosiasjonene galt av sted. "Forlikelse" minner om "forlik" og "forliksråd" i retten, - det assosierer til kompromisser og forhandlinger. Men det er ikke stort bedre med det moderne "forsone seg med noe", - det betyr jo å ta tingene som de er, å gi etter for noe sørgelig. Kanskje har vi en nærmere parallell i ordet "soning", en innsatt i et fengsel som må sone sin forbrytelse. Nei, dette er ikke lett å oversette. Selve den bibelske forsoningstanke må jo i alle fall forkynnes frem, den lar seg ikke forstå ut fra alminnelig hverdag.

Et sted der NB-88 følger NO-30 på en etter min mening uheldig måte er i Hosea 10,12. Denne "gammeltestamentlige misjonsbefaling" er her oversatt til en hel liten "andakt" som gir meget for tanken å arbeide med, men kanskje mer enn grunnteksten egentlig sier? "Så dere en sæd, som rettferdigheten krever! Få dere en høst, etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land for nå er tiden til å søke Herren, inntil han kommer og lar rettferdighet regne over dere." NO-78 er knapp her: "Så rettferds sæd, og høst troskaps frukt, bryt . . ." Grunnteksten har faktisk ikke flere ord enn det. For øvrig er jeg ellers særlig fornøyd med NB-88 oversettelsen av profetene i GT, særlig Jeremia, Esekiel og Amos, som jeg har arbeidet noe med.

KONKLUSJON

La min konklusjon være helt klar, til tross for disse enkeltheter jeg har dristet meg til å dra frem: Dette er en utmerket oversettelse, mine store forventninger er innfridd! Jeg vil håpe den får en stor utbredelse, ikke minst blant de yngre bibellesere. Og la oss ikke gjøre det til en mistillitssak mot NO-78 å bruke NB-88, la oss frimodig gi den bort også til slike som hittil har brukt NO-78. Hvis den er god, er denne enda bedre.

En kjenner på at ens egne hender er skitne når en arbeider med bibeloversettelser, og dermed Guds eget ord, også i en artikkel som denne. Ikke rart: "Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset. Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig." Salme 12,7-8.

Så godt at noen tar opp den veldige møye å bruke år av sitt liv for å la vårt eget folk få disse rene ord i en best mulig språkdrakt! Et hjertelig takk for arbeidet!

*) Etter at dette ble skrevet er jeg blitt gjort oppmerksom på at den engelske King James Versjon oversatte Ordspr. 8,22 med et ord for å eie, og at engelske oversettelser i senere tid har oversatt lignende. Så om NB-88s formulering er ny i norsk sammenheng, har den solide oversettelser i ryggen.

Når det gjelder ordet "kunstner" i v. 30, har samme ord i Sal. Høysang 7,1 blitt oversatt "kunstner", både i NO-30 og NO-78. Det er således ingen sensasjon at NB-88 har dette ordet her i 8.30.