* Bibelselskapets nye bibeloversettelse.
Av Carl Fr. Wisløff. FG 3/68

* Det Nye Testamente på moderne norsk.
Carl Fr. Wisløff. FG 6/73.

* En bibeloversettelse på moderne norsk.
Åge Holter. Klipp fra kronikk i Bergens Tidende. 24/7 1973.

Av Carl Fr. Wisløff.

I 1966 forelå Utvalg av Det gamle testamente, utgitt av Det norske bibelselskap. I et forord blir det sagt at utgaven skulle kunne brukes i skolen sammen med ungdomsoversettelsen av Det nye testamente. Samtidig er utvalget fra GT å betrakte som en prøve på den fullstendige kirkebibel som skal komme.

I likhet med "ungdomsoversettelsen" har prøveoversettelsen av GT fatt en blandet mottakelse. Noen roser den friske språktone som svarer bedre til vår tids uttrykksmåte enn den nåværende kirkebibel. Utvilsomt er det noe riktig i dette. Vårt språk undergår en meget rask utvikling.

Men samtidig har andre kommet med ganske hard kritikk nettopp av språket i oversettelsen. Man finner stilen for lite preget av høytid, det finnes platte uttrykk og uheldige vendinger. Bibelselskapet har tatt vennlig og ydmykt imot kritikken og lovet å ta hensyn til den så langt det finnes rett og riktig.

Vi skal ikke her si mer om den rent språklige side av saken. Så betydningsfull som denne er, så er det andre ting som veier mer. Det har vært rettet sterk kritikk mot selve oversettelsen fra flere kanter, både innen statskirken og fra frikirkelig hold. Etter vårt syn er kritikken på mange måter berettiget. Her skal vi ta frem noe av det som vi håper Bibelselskapet vil ta hensyn til.

- Allerede da ungdomsoversettelsen forelå, ble det reist innvendinger mot de noter og anmerkninger den inneholdt. Ingen kan ha noe å si på at det blir gitt realopplysninger av historisk, geografisk og annen art som kan gjøre tekstene lettere å forstå. Men det er en sak vi fremdeles må gjøre innvendinger mot. Det kan etter vårt syn ikke være riktig at en bibelutgave skal bringe tolkninger av omstridte bibelsteder, tolkninger som låser fast en oppfatning som det hersker delte meninger om blant bibeltroende kristne. Det er f. eks. ikke engang enighet blant lutheranere om at 1. Pet. 1,23 taler om dåpen. Men i ungdomsoversettelsen er den tolkning gjennomført at gjenfødelsen er knyttet til dåpen og bare til den. -I utvalget av GT er det helst innledningene til de enkelte skrifter som har vært kritisert, - og med rette. La oss nevne et par eksempler. Først den korte notisen om Mosebøkenes tilblivelse. Her heter det at disse skrifter ble fortalt fra slekt til slekt i lange tider, kanskje århundrer, før de ble nedtegnet. Prestene tok vare på fortellingene, for de skulle undervise folket om Guds frelsesgjerninger og hans bud. Etter hvert ble fortellingene samlet i ulike samlinger og omsider nedskrevet, osv. - Man undres nå for det første hva en slik kortfattet fremstilling overhodet sier dem som må nøye seg med en slik orientering. Her er i hvert fall ikke noe som forteller at dette er både Israels og den kristne kirkes Hellige Skrift.

Ingen har noe imot å tenke seg at GT's historiske bøker har en litterær forhistorie - en kan tenke på hvordan Lukas gransket og undersøkte før han skrev. Luk. 1, 1 f. Men er det alt?

- Noe lignende er å si om innledningen til Jesaja. Her får vi lese den nå vanlige teori om at Jesaja-boken er sammensatt av tre samlinger av profetier. Dette er som sagt en vanlig teori, men mer er det saktens ikke - her er ingen full enighet blant forskerne. Hvorfor ikke overlate disse ting til kommentarer og spesielle innledninger? - Det er heller ikke enighet om at Daniels bok er skrevet i 2. århundre i stedet for på den tid den forteller om. - Jonas' bok blir kalt en eksempelfortelling; men ifølge Matt. 12 har Jesus oppfattet den bokstavelig. Mange føler seg bundet av det.

- Oversettelsen av bibelteksten er i vår nåværende bibelutgave gjennomgående forsiktig og "bokstavelig" så langt råd er. Det er selvsagt ikke alltid mulig i en oversettelse å treffe grunnspråkets uttrykk hundre prosent nøyaktig. Ofte er det ikke mulig, språkene er for forskjellige. Likevel bør en bibeloversettelse ha som ideal at den lengst mulig skal svare "bokstavelig" til grunnteksten. En friere, ideomatisk oversettelse kan ha stor litterær verdi om den er god, og den kan være en hjelp for leseren til å gripe tankegangen. Men en vanlig bibelutgave er noe annet. - Her kan vi ikke helt fri oss fra det inntrykk at prøveoversettelsen ikke alltid er heldig. Salme 23 har vært nevnt. Mitt beger flyter over, het det før.

Nå står det: mitt beger er fylt til randen. - Det er ikke lett å forstå at det skal være noen forbedring verken filologisk eller stilistisk.

Det 6. bud er i 2. Mos. 20, 14 oversatt med: du skal ikke bryte ekteskapet. Heller ikke her er det lett å forstå hvorfor oversettelsen er forandret. Det vil si: Vi kjenner de argumenter man pleier å anføre. Men hvis man ønsker at oversettelsen skal fremkalle de assosiasjoner og forestillinger som originalteksten skapte hos leserne i svunnen tid, så må man si: du skal ikke drive hor. Det er en oversettelse som treffer i dag.

I Jesaja 7,14 er "jomfru" byttet ut med "ung kvinne": Se, en ung kvinne blir med barn og føder en sønn. - I fotnoten heter det at det hebraiske ordet betegner en ung kvinne, gift eller ugift. Men det er tvilsomt om det er riktig. Professor Ivar Seierstad sier i sine forelesninger at det ikke kan bevises at ordet er brukt i GT om en gift kvinne; det betegner alltid en ung kvinne som forutsetningsvis, i et ærbart miljø, er jomfruelig. Det er m. a. o. helt unødvendig å gå bort fra oversettelsen "jomfru", som finnes i den gamle oversettelsen Septuaginta. Det er unødvendig, og i vår tid direkte skadelig - for troen på Jesu unnfangelse ved Ånden og fødsel av jomfruen blir fornektet av svært mange av vår tids ledende teologer, og tvilen og fornektelsen brer seg vidt ut i folket.

Fra flere hold er Bibelselskapet blitt bedt om å trekke "Utvalg fra GT" tilbake, og ikke for fremtiden utgi bibelutgaver med teologisk diskutable og anfektbare noter og anmerkninger. Bibelselskapet er blitt bedt om å la være å følge en kurs som vil kunne føre til at vi får flere bibelutgaver her i landet.

Det er kommet et svar fra Bibelselskapet (Aftenposten 24/4). Alt i alt synes innvendingene å være avvist. - Vi vil tross det håpe dette ikke er det siste ord i saken. Den kritikk som er kommet til uttrykk i flere henvendelser til Bibelselskapet, er båret frem i dypt alvor. Den mulighet har vært nevnt at vi kan komme til å få en konservativ bibelutgave i konkurranse med Bibelselskapets.

Fra våre to kristne dagsaviser er kommentarene atskillig mer velvillige. Dagen (28. juli) uttrykker sin glede over at vi har Det Norske Bibelselskap, men understreker at veien må holdes åpen for private oversettelser av typen NTM. Vårt Land (13. aug.) ser også positivt på det nye initiativet. Ved at en ikke på noen avgjørende måte har stilt seg utenfor norsk oversettertradisjon, har NTM vist stor forståelse for både de teologiske og pedagogiske problemer. Avisen regner med at NTM's respekt for de innarbeidde sentrale begreper vil kunne bety en inspirasjon og hjelp for det oversettelsesarbeid som er i gang.

Svoren måtte gå tilbake på dette argumentet, og i Dagen 6. sept. skriver han:

"Jeg innrømmer at de pedagogiske innvendingene teller minst". I tillegg til sine gamle argumenter kom han nå med et nytt, at det er gal prioritering av midler og mannskap å komme med en ny oversettelse til norsk, når "bibelnøden" i u-landene er så stor. Han har vel neppe tenkt over at hovedoversetteren av NTM har fått med seg verdifulle erfaringer når han nå skal gå inn i arbeid med Bibelen i Etiopia.

Aalen, som har vært en av hovedkonsulentene under arbeidet med UO, beklaget at NTM var kommet for å utkonkurrere UO, og mente å påvise at begge bygget på den samme oversettelsesmetode. Trygve Bjerkrheim tok til motmæle og benektet at hensikten med NTM var å konkurrere med UO. Han viste også ved eksempler og ved å sitere fra flere andre anmeldelser at NTM ligger nærmere den gamle kirkebibelen enn til UO (Dagen og Vårt Land 10. okt. og 23. okt.)

Aalen mener ellers at UO er en banebryter for den idiomatiske oversettelses-metode i Norden (For Fattig og Rik 7. okt.) På dette punkt blir han tilbakevist av stiftskapellan Nils-Aksel Mjøs (Vårt Land 25. okt.), som påpeker at professor Seippels og biskop Indrebøs nynorsk-oversettelse var tidligere ute med å bringe "idiomatisk bibelspråk" inn i menighetene i Norge.

Hvordan har så den øvrige kristelige presse vurdert NTM? "Santalen"s reaksjoner er allerede omtalt. "For Fattig og Rik" hadde en redaksjonell reservasjon overfor Aalens vurdering av motivene bak NTM. Og på lederplass 26. aug. stiller gen.sekr. Håkon E. Andersen seg midt i køen av synspunkter. Han er både positiv og reservert, men mener at fenomenet NTM bør legges merke til av Bibelselskapet, så en unngår å lansere bibelutgaver som skaper strid.

Det er ting som tyder på at lederne i norsk kirkeliv ser høyst forskjellig på tiltaket, men vi tror at det syn redaktør Sandvik gir uttrykk for, er representativt for det vanlige kristenfolk, likeså N. Dybdal-Holthes kronikker i Dagen 6. sept. og 1. okt.

"At man på visse hold anser Acta-gruppens oversettelse som "et polemisk alternativ til det nitid vitenskapelig arbeid som utføres for å skaffe den norske kristenhet en samlende kirkebibel" overrasker ikke. Det er kirkepolitiske Interesser som her kommer inn.

Gjennomgående har den også fått en velvillig mottakelse, og det blir meldt at salget går strykende. Senere skal det komme en utgave med engelsk tekst (den såkalte Berkeley-utgaven) ved siden av den norske. En lommeutgave er også varslet.

Noen innvendinger er kommet til orde. Fra enkelte hold har det vært sagt at bibeloversettelser bør være Bibelselskapets sak, private tiltak er ikke ønskelig.

Men denne tankegangen bør straks settes på plass. Det er all grunn til å være glad for at vi har Bibelselskapet. Men noe Bibel-monopol bør det ikke være. Det må være rett å minne om at det var en høyst privat bibeloversettelse - Martin Luthers - som satte fart i reformasjonsverket. Ingen offisiell kirkelig anerkjennelse forelå.

Enkelte røster har ytret betenkeligheter på grunn av det økende antall oversettelser. Man spør om det ikke blir forvirring hos folk på denne måten, og hvordan skal noen kunne lære bibelsteder utenat når oversettelsene er så mange?

Ut fra denne tankegang har en ungdomssekretær endog oppfordret til boikott av den nye oversettelsen. Det skal sterk frimodighet til å innta et slikt standpunkt.

Saken er jo at vi allerede fra før har en rekke oversettelser. Bibelselskapet har utgaver av Bibelen både på bokmål og på nynorsk, dessuten har vi Ungdomsoversettelsen, og vi har sett prøver på den nye kirkebibelen som kommer i to språkformer.

Det kan være sant nok at situasjonen ville være enklere om her bare fantes en eneste oversettelse. Men den situasjonen har vi ikke hatt på meget lenge.

Denne saken har dessuten en annen side: Det kan være lærerikt å sammenligne flere bibeloversettelser. Det vet alle som har anledning til å lese bibeloversettelser på andre språk. I Amerika finnes det nå flere utgaver hvor teksten er gjengitt i fire forskjellige oversettelser. Utgavene går som varmt brød - bibellesere synes de lærer mye av slike utgaver.

Professor Sverre Aalen har behandlet den nye oversettelsen i to kronikker i Vårt Land (26. og 27/9). Aalen sier at oversetterne "har nedlagt et stort og på mange måter dyktig arbeid. Ofte har man funnet gode og treffende norske ord og uttrykk". En slik attest veier ikke lite når den kommer fra en fagmann som professor Sverre Aalen; at han også har innvendinger å gjøre, er en annen sak. En skulle bare ønske at Aalen hadde konsentrert seg om å gi en fyldig vurdering av den nye oversettelsen. Men der blir en skuffet, for Aalen bruker nesten all plassen i sine kronikker på å søke å bevise to påstander: At den nye oversettelsen er lagt opp etter samme prinsipper som Ungdomsoversettelsen, og at den derfor er overflødig.

Begge disse påstander er høyst diskutable. Kritikken mot UO gjaldt ikke først og fremst at man hadde gjort bruk av omskrivninger som kan være nødvendige på moderne norsk, men måten dette var gjort på. Kritikken gjaldt også andre ting. Mange har visst glemt de alvorlige innvendinger mot UO fra menn som professor 0. Moe og dr. Erling Danbolt.

Etter mitt syn burde Aalen ha spart seg selv og sine lesere for advarslen mot splittelse og for henvisningen til Gal. 5, 20. Mener virkelig Aalen at utgivelsen av dette nytestamente er en "kjødets gjerning"? Det er en hard dom over dem som har ofret mye for å levere en god oversettelse. Dersom de skal bli møtt med en slik holdning, kan det jo oppstå spenninger. Men skulle nå det være nødvendig? Kunne man ikke i det minste gi "Det nye testamente på moderne norsk" samme sjanse som f.eks. den private oversettelsen av pater Erik Gunnes? Ingen blåste i krigsbasunen da den kom.

- Det er ingen enkel sak å gi en samlet vurdering av en bibeloversettelse. En må først ha arbeidet meget grundig med den, i inngående sammenligning med grunnteksten. Undertegnede kan ikke her gi en slik vurdering. Men noen overveielser vil jeg gjerne komme med.

Etter å ha brukt denne utgaven en tid, har jeg følt stadig sterkere at oversetterne har gjort et meget godt arbeid.

To ting skal nevnes særskilt.

For det første: Den varsomme behandling av grunnteksten. Det er et vanskelig og krevende arbeid å oversette fra gresk til norsk. Bare den som selv har forsøkt seg på det, vet hvor vanskelig det er. En kan ikke alltid føre de greske ordene direkte over til norsk i setninger som ligner de greske konstruksjonene. Ofte må en omskrive. Her går noen oversettelser så langt at det kan være vanskelig å kjenne grunnspråkets setninger igjen i det hele tatt.

I den nye utgaven på Aeta Forlag har de fulgt denne linjen: Oversett noenlunde ord for ord der du kan, og skriv om (om-strukturér) bare der du må! (Kjell Magne Yri i Dagen 25.juni). Det er en god retningslinje å følge.

For det andre: Oversetterne har ikke glemt å ta hensyn til hvordan ordene må bli oppfattet av norske lesere. - En oversettelse må ikke bare være riktig i forhold til grunnteksten, en må også tenke på hvordan oversettelsen blir forstått av leserne i vår aktuelle situasjon.

Ett eksempel finner vi i Matteus 5, 28. Her sier den vanlige kirkebibelen: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.

Ungdomsoversettelsen har: Den som ser lystent på en annens hustru, har alt gjort ekteskapsbrudd i sitt hjerte.

Grunntekstens verbum betyr "bryte ekteskapet". Derimot betyr "gynee" ikke uten videre "gift kvinne", men "kvinne".

Her står vi overfor samme vanskelighet som i 2. Mosebok 20, 14. Nyere katekismutgaver har formen "bryte ekteskapet". Slik oversatte også Luther.

Men ett spørsmål reiser seg: Vekker denne oversettelsen samme tanker og forestillinger hos nordmenn - unge og eldre - i 1970-årene, som hos dem som levde i den gamle tid? Prester får høre fra konfirmanter:

Det angår ikke oss, vi er ikke gift.

Professor Ivar P. Seierstad har drøftet dette spørsmålet i Luthersk Kirketidende nr. 13, 1963. Han kommer til det resultat at "Slik som budet nå lyder (i nyere katekismer), er det fare for at det ikke slår igjennom i folks bevissthet". Det var annerledes med formen "Du skal ikke drive hor". "Det var som en fyr-lykt. Det etterlot ingen tvil om grensen mellom den grønne og den røde sektor". Budets mening og funksjon i det israelittiske folkesamfunn kommer best frem om en velger den gamle, soleklare uttrykksformen. - Uten tvil har Seierstad rett. Disse overveielser har betydning også for oversettelsen av Matteus 5, 28. Derfor er det med glede en konstaterer at den nye oversettelsen gjengir dette skriftsted slik: Hver den som ser på en kvinne med lyst etter henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. På samme måte i Mark. 10, 19.

Det nye testamente på moderne norsk er ingen protestutgave. Hensikten er positiv. Tiltaket er gjort ut fra ønsket om å gi unge og eldre en god oversettelse i tidsmessig norsk språkdrakt. Det heter i et etterord:

"Vi som har utgitt dette nytestamentet, er overbevist om at Skriftens ord er inspirert av Gud." Det er ikke ofte en ser slikt i våre dager. Desto større er gleden når en leser det.

Slik lyder overskriften på en kronikk I Bergens Tidende (24/7) av professor Åge Holter som gir en saklig presentasjon og vurdering av den nye oversettelsen av Det nye testamente. Etter å ha beskrevet positive og negative trekk ved oversettelsen, konkluderer han slik:

Acta-utgaven er et utmerket eksempel på en oversettelse som er skreddersydd for en bestemt lesergruppe, midt imellom det alt for nye og radikale og det alt for gamle og konservative. Den kan ha en misjon blant kristne som gjerne vil kjenne igjen sin bibel, men likevel ønsker et lettere og mer forståelig språk. Det de vil savne, er skrifthenvisningene under de enkelte bibelvers. Og de vil ha visse leseproblemer med skadete typer og dårlig trykk i den første utgaven.

Men kanskje leserens største problem blir:

Den såkalte "Luther-Bibelen" som i meget høy grad var en "privat" oversettelse, skilte seg fra den "autoriserte" oversettelsen ikke bare fordi den var en "morsmål-Bibel", men også fordi den hadde mange og tildels viktige avvik fra den katolske kirkebibelen. (Vulgata).

Heller ikke i dag kan vi akseptere kravet om at arbeidet med bibel-oversettelse skal overlates til et monopol. Dagens teologiske situasjon gjør det tvertom ønskelig at også private gir seg I kast med problemene.

Angsten for det "private initiativ" på dette området er imidlertid lett å forstå. For vi får på den måten flere versjoner av bibeltekstene. Og det fører til en god del forvirring at kjente bibelvers siteres I flere avvikende norske oversettelser. Det folkepedagogiske tapet ved en slik situasjon er sikkert større enn vinningen (ved å kunne sammenlikne ulike versjoner) (Jfr. Anfinn Skaaheims artikkel I Dagen den 16. juli).

Man kan muligens også legge til at det ser ut til at bare Bibelselskapet er villig til, og kjenner seg forpliktet til, å respektere nynorskens krav på likestilling.

Men den forvirringen som kommer av de ulike oversettelsene som er I omløp, kan Ikke rettes opp ved å monopolisere oversettelsesarbeidet. For det var jo Bibelselskapet som begynte å sende ut nye versjoner. Og dette er rett og slett uunngåelig. Språket er I utvikling og bibeloversettelsen må til en viss grad følge med. (Selv om den bør gå i køen og ikke I teten).

Det er imidlertid ikke de rent språklige forbedringer (eller forverringer) av den gamle oversettelsen som er viktigst. Det er de teologiske. Det er avvikene fra den tradisjonelle greske grunnteksten til NT (Den såkalte Textus Receptus) som er viktigst og som inneholder det største faremomentet når det gjelder folkepedagogisk forvirring. Og den forvirringen minsker man jo ikke noe særlig ved å overlate oversettelsesarbeidet til et monopol.

Det kan tvert imot være en meget stor fordel å ha alternative versjoner. Når det f.eks. gjelder den oversettelsen som Acta Forlag har levert (til NT) ser det ut til at den både viser større pietet overfor den tradisjonelle greske teksten og at den behandler norsk bokmål bedre enn Bibelselskapet. (Jfr. prost L. J. Danbolts kronikk i Dagen den 16. juli.)

Dette initiativet har vakt sterke reaksjoner fra biskop Andreas Aarflot og fra Bibelselskapets generalsekretær, Gunnar Stålsett. Bibelaksjonen "Bibelen for alle" skaper forvirring og bygger opp et unødvendig apparat til skade for et arbeid som allerede har eksistert i mange år, ble det sagt fra dette hold. Aarflot hevdet at tiltaket er en mistillitsaksjon mot Bibelselskapet.

Dette synes vi er unødvendig sterke ord.

Sant nok, det kan diskuteres om den nevnte aksjonsplan er den beste måten å spre Bibelen på. Fra gammelt av har man foretrukket å selge Bibelen billig, fremfor å dele den ut gratis. Psykologisk sett kan dette ha noe for seg.

Men denne saken reiser et spørsmål til, og det er den monopol-stilling som Bibelselskapet har i Norge. De arrogante ord fra Oslo-bispen bidrar til å stille denne monopol-stillingen i fokus.

Bibelselskapet har hatt en sterk stilling i det norske kristenfolk, som rett og riktig er. Men det står ikke til å nekte at den nye bibeloversettelsen har rokket ved tilliten i mange kretser. Folk begynner å spørre om det ikke finnes andre oversettelser i moderne språk.

"Dagen" behandler denne sak på lederplass den 25. juni, og konkluderer med følgende bemerkninger, som vi vil gi vår tilslutning:

"Ei anna sak, som kan verta aktualisert gjennom denne aksjons-planen er sjølve monopol-ordningi. For det monopolet som Bibelselskapet har, er berre ei praktisk og faktisk ordning. Kven som helst kan bryta det nårsomhelst. Private personar kan gjeva ut ei Bibel-utgåve basert på sjølvstendig omsetjing av grunntekstene. Og det ville sjølvsagt ikkje noko makt i eit demokratisk land kunna hindra.

Bispemøtets vedtak om denne saken har ført til en rekke avisinnlegg og uttalelser. Det er skarpe reaksjoner mot et forsøk på å autorisere en bestemt bibelutgave. Dette har ikke vært praksis i Norge. Det er heller ikke vanlig i andre land. Norsk Bibel 88 er en grundig oversettelse som holder seg mer nøyaktig til grunnteksten enn Bibelselskaps oversettelse. Det finnes ingen teologisk begrunnelse for å diskriminere Norsk Bibel 88. Vi viser til innlegg i Hørt- og lest-spalten.

Nå er biskop Andreas Aarflot formann i Bibelselskapets styre. Biskopene er alle knyttet til Bibelselskapets organisasjon. I offentlige sammenhenger spør man om habilitet i dette tilfellet. Bibelselskapet er et forretningsmessig foretagende som er interessert i salg. De oppfatter Norsk Bibel 88 som en konkurrent på markedet. Da er det ytterst betenkelig at styreformannen i Bibelselskapet engasjerer seg for å gi bibelselskapets utgave en enestående status i kirken.

I kirken er det viktig å ha enighet om forkynnelsens innhold. Ordet skal forkynnes rett og sakramentene forvaltes etter Guds Ord. Men i ordningsspørsmål skal det være frihet. Så sant en bibeloversettelse ikke er preget av falsk teologi, er det et ordningsspørsmål hvilken utgave man nytter. Og da ville det være underlig om en luthersk kirke skulle begrense denne friheten.

Da Det Norske Bibelselskap fremla sin nye bibeloversettelse, vakte det både forventning og uro. Den gamle oversettelsen av 1930 var sproglig blitt for gammel, og en ny oversettelse var derfor nødvendig. Men den vakte også uro i vide kretser, både blant lege bibellesere og teologer.

Grunnen til dette var særlig den oversettelsesmetoden som nå var tatt i bruk, den såkalt idiomatiske. Efter dette prinsipp søker man mer å oversette tekstenes "mening" enn deres "ord". Her blir da de ord som skal oversettes betraktet mindre som selvstendige gloser enn som momenter innen den større meningsstruktur. Ved denne metode kan man oppnå den fordel som ligger i en klarere meningsformulering på et friere norsk. Bibelens setninger blir meget lettere å "forstå".

Faren ved en slik idiomatisk oversettelsesmetode er dobbel.

For det første kan man miste kontakten med tekstens opprinnelige ordvalg, slik at man kan få 10-12 forskjellige oversettelser av ett og samme ord, eller man sløyfer ganske enkelt grunntekstens ord i den oversettelse man gir. Dermed avstreifes tekstforfatterens ofte bevisste valg av ett ord som av ham selv settes inn i forskjellige sammenhenger. Men slik skapes det unektelig en avstand mellom den lege bibelleser og Bibelens grunntekst.

For det andre blir man ved denne oversettelsesmetode svært avhengig av oversetterens egen tolkning av teksten. Også i Bibelen finnes det jo mange utsagn som på en vel begrunnet måte kan tolkes noe forskjellig. Ved den idiomatiske oversettelsesmåte må man da bevisst velge én av de alternative forståelser for så å utgi sin egen tolkning som tekstens egentlige mening. Særlig når det gjelder Bibelen, og ikke minst dens bruk som prekentekst i gudstjenesten, er dette betenkelig.

Den frihet som denne oversettelsesmetode har gitt oversetteren, førte raskt til reaksjoner. Som en følge av dette har Bibelselskapet gjentagne ganger måtte forandre oversettelser i nye utgaver, og det på ganske sentrale bibelsteder. Dette forandringsarbeidet er vel neppe avsluttet ennå, og har vel ikke øket tilliten til en slik metode brukt på Kirkens bibel.

Den norske bibeloversettelsen som grunnlag for prekenens utleggelse og anvendelse bør ikke være avhengig av oversetterens valg av flere tolkningsmuligheter. I sin forkynnelse må presten unngå å polemisere mot eller rette på den bibeltekst han skal preke over. Det er hans, og ikke oversetterens oppgave å legge frem og drøfte eventuelle tolkningsalternativer. I Bibelselskapets oversettelse er dette viktige hensyn ikke tilstrekkelig ivaretatt.

I 1988 kom en ny bibeloversettelse: "Norsk Bibel", som en reaksjon på Bibelselskapets, som man altså fant altfor fri i forhold til grunnteksten. Denne utgaven bygger på de samme prinsipper som l930-utgaven, bygget mer på en glose-innstillet oversettelse enn på tolkede meninger. Den ligger derfor nærmere 1 930-utgaven, uten at den vil være arkaiserende (tilstrebet gammeldags), og den er sproglig bragt opp til vår tids norsk. Denne utgaven slo meget godt an. Både leg og lærd fant i den et betryggende grunnlag for Kirkens forkynnelse, uten at man behøvde å prøve oversettelsens troverdighet på samme måte som ved en idiomatisk bestemt oversettelse.

Man skulle ha trodd at Kirkens ledelse med takknemlighet ville motta denne berikelse av vårt bibelsprog. Vi hadde nå fått to verdifulle oversettelsesutgaver som kunne stille sine brukere overfor et ekte valg, med den dertil hørende personlige modning gjennom frigjørende ansvarsovertagelse. Men tvert imot: Man ble bekymret. Og da synes det nå å være rett å bruke også legale midler for å stanse eller begrense bruken av "Norsk Bibel" i Kirken. Bispemøtet har uttalt at Bibelselskapets (foreløbig?) siste utgave skal autoriseres som den eneste tillatt til bruk i Kirkens gudstjeneste. Men dette vil biskopene allikevel ikke ta det endelige ansvar for: Saken skal oversendes Kirkemøtet til avgjørelse der.

Til dette må det nok sies to ting:

For det første er et kirkemøte med 2/3 av deltagerne som legmenn neppe faglig kvalifisert til å ta en slik avgjørelse, når det finnes hundrevis av oversettelsesvananter å ta sproglig og teologisk stilling til.

For det annet er denne anbefaling fra våre biskopers side ikke hjemlet i norsk kirkerett eller bekjennelsesskrifter. Det er en ny og ensrettende forordning man vil knesette. Konsekvensene kan ikke bli annet enn at en rekke prester tvinges til å bli lov- og regel-brytere. Av to foreliggende norske standardoversettelser kan ingen forkynner av Guds ord pålegges å anvende en tekst som han selv vil anse for å være mindre velegnet. Derved vil det føres inn i Kirken et uromoment som anfekter en seriøs teologisk begrunnet overveielse, både innenfor Kirkens bekjennelsesgrunnlag og teksttroskap. Pedagogiske hensyn og forholdet til skolens undervisning i kristendomskunnskap er viktige anliggender, men kan i den foreliggende situasjon ikke avgjøre så viktige spørsmål som teksttroskap stiller.

Åge Holters forelesning skisserte hovedtrekkene i utviklingen av bibelspråket i Norge, like siden den dansk-norske kong Kristian III gav ut reformasjonsbibelen (1550). Kongen satte sitt valgspråk like ved tittelbladet: "Kristus, mitt eneste håp".

Fra da av ble det tradisjon med kongenavn på de dansk-norske biblene. - Det var både reelt og symbolsk uttrykk for kongens og regjeringens ansvar for bibelarbeidet, sier Holter.

Denne tradisjonen ble brutt i 1814, men den fortsatte på en annen måte i Norge: Kongen ble Det Norske Bibelselskaps høye beskytter. Det er han ennå.

- Og, sier Holter, - siden det hadde vært kongelig monopol eller privilegium på å oversette og utgi Bibelen, ble det i Bibelselskapets lover fra 1816 bestemt at man skulle utbre den "autoriserte" bibeloversettelsen.

- Men da de første oversettelsene kom (1820, 1830, 1936) sto det bare en notis om "regjeringens approbasjon". Og siden har det aldri vært aktuelt å approbere, enn si autorisere, noen norsk bibeloversettelse. Bortsett fra at Bibelselskapets tekster har vært brukt i den autoriserte "Tekstbok for Den norske kirke", fra og med 1889.