* Debatt om en ny bibeloversettelse. Klipp fra FG 6/83.

* Ny bibeloversettelse under arbeid. FG 6/83.

* Et rolig ord om Bibel-spørsmålet.
Av Carl Fr. Wisløff, Vårt Land (26/11 1983)

* Om bibelutgaver og splittelsesfaktorer.
Akademilektor Einar Solli, Dagen (5/12 1983).

* Debatt om ny bibeloversettelse. Klipp fra debatten 1985. FG 1/86.

* Bibelselskap og bibeloversettelser. FG.5.85.

* Bibelutgaver i Norge. Carl Fr. Wisløff, FG. 1/86.

* Norsk Bibel - en sammenligning med Bibelselskapets 1978-utgave.
Sverre Bøe, FG 2/89.

* Konsekvens og inkonsekvens i bibeloversettelse.
Carl Fr. Wisløff, FG. 3/89.

* Norsk Bibel.
Svein Granerud, For Fattig og Rik. 29/1 1989.

* To likeverdige Bibler i Norge.
Egil Wyller. Klipp fra Stavanger Aftenblad 10/10.88.

* Hvorfor kom Norsk Bibel?
Carl Fr. Wisløff, FG 1/91.

Vårt Land, på lederplass (24/8):
Det norske bibelselskap ga ut en ny bibeloversettelse i 1978 etter mange års omfattende arbeid.

Etter vår oppfatning har Bibelselskapet med denne nye oversettelsen maktet å gi det norske folk en enhetsbibel som trygt kan legges i hendene på en ny bibellesende generasjon.

Ikke alle er enige i denne vurderingen av den nye bibeloversettelsen. Redaktør Thoralf Gilbrant har f.eks. nylig rykket ut i Korsets Seier og kritisert kraftig den nye bibelen. Han hevder bl.a. at det er gjort forandringer i teksten slik at det oppstår selvmotsigelser og Bibelens ufeilbarhet tilintetgjøres. Gilbrant mener det er et helt nytt bibelsyn som ligger til grunn for den nye oversettelsen i forhold til den gamle av 1930.

Gilbrandt er ikke alene om å ha kritiske innvendinger mot denne bibeloversettelsen. Den uroen som har vært f.eks. om ordlyden i Fader Vår, særlig i menigheter i de nordligste bispedømmer, er også en side ved bibeloversettelsesdebatten her i landet.

Vi deler ikke denne kritikken av bibeloversettelsen. Vi har full tillit til at den omfattende beslutningsprosess som ligger bak oversettelsen av hvert eneste kapittel i Bibelen, har hindret en "liberal og modernistisk" innflytelse på oversettelsesarbeidet. Professor Sverre Aalens helt sentrale plass i dette bildet bør være en tilstrekkelig påminnelse om den teologisk konservative og, i egentligste forstand, bibeltro grunnholdning som ligger bak vår nye bibeloversettelse. Ufeilbarlig er selvsagt ingen bibeloversetter. Ny innsikt kan føre til endringer i enkelte detaljspørsmål uten at dette på noen måte rokker ved respekten for Guds ord. Endringene vil Bibelselskapet innarbeide i den utgaven man skal trykke i 1984.

Nå mener tydeligvis Gilbrant og muligens andre at det likevel er en slik avgrunn i teologisk vurdering av bibeloversettelsen at det bør komme en annen oversettelse her i landet. Han uttrykker i alle fall håp om at det kan komme en slik ny oversettelse bygget på 1930-bibelen.

Ja vel. Akter noen å gi ut en ny oversettelse - så la dem bare gjøre det. Den vil aldri bli noen reell konkurrent til den offisielle bibeloversettelse og bare dekke et ytterst marginalt behov. Den opprinnelige 1930-utgaven vil nemlig bli lagerført av Bibelselskapet i overskuelig fremtid, og skulle dermed være et tilstrekkelig alternativ for dem som av teologiske grunner er misfornøyd med 1978-utgaven.

Generalsekretær Gunnar Stålsett, Bibelselskapet, Vårt Land (3/9):
Bibelselskapet har ikke monopol på oversettelsesarbeid. Dersom andre ønsker å gå i gang, står det dem fritt å gjøre. Men etter vår oppfatning er det verken teologiske eller språklige grunner som tilsier en slik alternativ bibel-aksjon. Bak 78-utgaven av Bibelen lå det 15 års hardt arbeid fra blant andre de fremste teologiske lærerne i både Den norske kirke og frikirkene i vårt land.

1930-oversettelsen av Bibelen vil bli holdt på lager så lenge noen spør etter den.

- I sentralstyrets samtale denne uken ble det understreket at oversettelseskomiteen, sentral- og landsstyret har vært åpne for alle henvendelser, enten de har kommet fra konservativt eller annet hold. Alle kommentarer har vært grundig vurdert teologisk og språklig. En del endringer er derfor foretatt i den nye versjonen som blir trykket i 1984.

Det norske Bibelselskap mener at 1930-overset-telsen av Bibelen ikke er åpen for omskrivning før etter 1986.

Nils Dybdal-Holthe, Dagen (14/9):
Me som har nytta den nye Bibelen som tekst når me talar Guds ord, har eit problem. Her er faktisk mange stader der me ikkje er rolege for å lesa frå han. Då har me to vegar å gå: me kan i slike høve gå attende til 1930 Bibelen og bruka den. Eg har måtte gjort det fleire gonger. (Rom. 3,28 er ubrukeleg her - trusrettferda er ikkje noko me "meiner", det er ein konklusjon me dreg frå skriftmaterialet, difor conclude på engelsk).

Ein annan veg å gå er å laga sin eigen private omsetjing! Faktisk skjer det. Eg har gjort det sjølv i einskilde tilfelle, og er har tala med andre forkynnarar som gjer det same. Språket i B-78 er mange stader ganske godt (eg tenkjer her på nynorsk i høve til B-38). Når me så kjem til vers som er brigda, set me inn det som stod før. Eg er den første til å vedgå at dette er problematisk, serleg for yngre tilhøyrarar. Men slik er det. Me har desse to alternativa. Fekk me derimot ei nyomsetjing av 1930 Bibelen, ville det problemet vere løyst.

Thoralf Gilbrant, Aftenposten (16/9):
Allerede i 1968 ble det varslet at det ville komme en ny konservativ bibelutgave dersom Bibelselskapets nye Bibel ble slik som prøveoversettelsen tydet på.

Jeg ser bibelutgivelse og bibelspredning som en felles kristen oppgave. Derfor har vii alle år sluttet opp om Bibelselskapet. Helt til den nye Bibelen i 1978 har Bibelselskapet bygget sine utgaver på en tradisjon som går tilbake helt til reformasjonen.

Problemet oppstod da Bibelselskapet brøt denne tradisjonen i 1978-oversettelsen. Ord som i århundrer har stått som bærere av de bibelske hovedbegreper, er nå kuttet ut og erstattet med en mangfoldighet av sproglige omskrivninger. Det utrolige har skjedd at ordet "rettferdiggjørelse" er bortradert fra den nye lutherske kirkebibel.

Det kan umulig være teologisk begrunnelse for dette hos oversetterne. Det må vel heller bero på at den sproglige revisjonen har gått forlangt. Dermed er et bibelsk grunnbegrep opphørt for leserne av dagens nye bibel.

Men når man ellers betrakter 78-oversettelsens tendens, kan man ikke unngå å se at det må være et nytt teologisyn som ligger til grunn.

Et eksempel på dette nye teologisyn er at en rekke messianske profetier (Jesus-profetier) i Det gamle testamente er omskrevet slik at de har mistet sitt innhold. I Det nye testamente er viktige avsnitt skåret bort med basis i en tekstkritikk av grunntekstene som ikke er tilstrekkelig begrunnet og som bryter sterkt med den tradisjonelle tekst.

- Efter min mening kan man spørre seg om ikke oversetterne av 1978-utgaven har gått ut over sitt mandat.

- Da biskop Berggrav utarbeidet den første prinsipperklæring for den nye bibeloversettelse, skrev han: "Folk skal som regel helst ikke bli oppmerksom på at ordlyden er forandret. Det vil de heller ikke bli om det bare er snublestenene som er ryddet av veien". Bibelselskapets prinsippkomité tilsluttet seg dette ved å si: "Der hvor man ikke har noe avgjort bedre å sette i stedet, bør den nye oversettelsen såvidt mulig bevare ordlyden i den gamle".

Dette kan umulig betraktes som en fullmakt til å omskrive hele Bibelen, slik det har skjedd i 1978-oversettelsen.

Gunnar Stålsett, Vårt Land (1/10):
1. Hvem er de ansvarlige oversettere for en ny konservativ bibel?

2. Er den planlagte konservative oversettelse et selvstendig arbeide fra grunnspråkene, hebraisk og gresk, eller er den en språklig omarbeidelse eventuelt med mindre teologiske justeringer av Bibelselskapets 1930-oversettelse? Hvis det siste er tilfellet, hvorfor har man ikke tatt formell kontakt med Bibelselskapet om saken for å avklare de nødvendige rettighetsspørsmål?

3. Skal den nye bibel utgis på et vanlig forlag, eller er man i ferd med å stifte et nytt bibelselskap? Kan det eventuelt sies noe om hvilket forlag?

4. Vil den nye oversettelsen komme både på bokmål og nynorsk?

5. Når omtrent vil den nye oversettelsen være i handelen? Det har vært opplyst at den vil kunne være på markedet i en billig utgave allerede i 1984. Er dette riktig?

Det vil være av stor betydning for oss i vårt arbeide som bibelselskap å kjenne svarene på disse spørsmål. Vi har siden 1816 hatt ansvar for å bringe Bibelen til det norske folk på et språk som alle kan forstå og til en pris alle kan betale. Det vil vi også være forpliktet på fremover.

Professor Carl Fr. Wisløff, Dagen (5/10):
La meg først si: Det nye initiativ er sprunget frem av den nød som mange føler på grunn av Bibelselskapets (BS) nye utgave. Fra mange hold er fremsatt alvorlige betenkeligheter.

Ethvert stort og vanskelig tiltak må vel igjennom en fase hvor man ennå ikke er rede til å gå ut til offentligheten. Man hadde ønsket å få arbeide i stillhet en tid, mens forholdene avklares. Men slik gikk det altså ikke.

Når tiden er inne, vil det bli gitt klar beskjed om alle omstendigheter i denne sak.

- Men la meg i dag tilføye noen ord til klargjøring.

Stålsett spør om man sikter på en ny oversettelse fra hebraisk og gresk grunntekst, eller om man bare tenker seg en språklig revisjon av 1930-utgaven. - Dette kan jeg besvare med å sitere BS's prinsippkomites innstilling av 1957: En "ny oversettelse" må i alle fall ta sterkt hensyn til gjeldende bibeltekst, og en "revisjon" vil stadig måtte holde øye med grunnteksten.

Med andre ord: Selvsagt arbeides det ut fra grunnteksten. Men like selvsagt arbeides det "innen" den gamle norske bibeltradisjon, som jo er svært mye eldre enn 1930-utgaven.

For øvrig kan jeg slutte meg til redaktør Gilbrants uttalelse i "Korsets Seier" (21.9.): Dersom BS hadde vært villig til å foreta en språklig revisjon av vår eldre bibelutgave, ville det ikke komme på tale med noen ny bibeloversettelse. Ingen ting skulle glede oss mere enn at vårt arbeid ble overflødig. - Dessverre har BS senere opplyst at noe sånt ikke kommer på tale (KS 24.9.).

Jeg mener at en må sikte på begge norske målfører. Men som jeg tidligere har skrevet: Det er ikke mulig i dag å si noe om når en ny bibelutgave kan være ferdig (Dagen 26.8. VL 28.9.).

En noterer takknemlig at Stålsett anerkjenner de gode motiver hos dem som arbeider den nye saken frem, og går da ut fra at BS ikke vil motarbeide det nye initiativ, som er tatt i dypt alvor og under bønn til Gud. - At BS ikke har monopol på oversettelse og utgivelse av Bibelen, har Stålsett tidligere uttalt.

Generalsekretær Odd Bondevik, Dagen (8/10):
Gjennom avisene får vi høre at det arbeides med en privat utgave av Bibelen, så vidt jeg skjønner basert på Bibelselskapets oversettelse fra 1930. Siden dette er en sak som interesserer mange, vil jeg komme med noen kommentarer.

La meg da slå fast at Bibelselskapet selvsagt ikke har noe monopol på å gi ut oversettelser av Skriften. Derfor skulle det ikke være noe grunnlag for kritikk fordi det er et privat initiativ. Noe mer tungtveiende er det en kan kalle det pedagogiske hensyn. Enkelte mener at det kan skape forvirring med flere oversettelser. For min del er jeg ikke så sikker på det. I utlandet kjenner vi til at en kan ha flere oversettelser side om side. Fra min misjonærtid i Japan husker jeg at det var tre ulike oversettelser i bruk, men vi opplevde ikke det som noe problem. På engelsk fins et ganske stort antall bibelutgaver som brukes. Vi kan jo også minne om at vi alt har flere oversettelser på norsk: Lyder Bruns oversettelse, Gunnes' utgave, Acta, samt de to nyeste fra Bibelselskapet. For en som vil studere Bibelen grundig, kan det være en fordel å ha flere oversettelser, slik at en kan få tak i nyanser som ikke alltid kommer fram i en av dem.

Når vi ser på 78-utgaven av Bibelselskapets oversettelse, er det ikke tvil om at den på visse punkter representerer et framskritt. Den er mye lettere å lese, og i enkelte tilfelle har en også truffet bedre når det gjelder å gjengi grunnteksten korrekt. Men det lar seg ikke nekte at den også har sine svakheter. De er påpekt i flere avisinnlegg, så jeg skal ikke gå i detaljer. I noen tilfelle må det dreie seg om direkte feiloversettelser. Det mest kjente eksempel er Fadervår, og jeg vil inderlig håpe at Bibelselskapet vil ta det opp til ny vurdering. Selv om den nye formen er innarbeidet, bl.a. i liturgien, bør ikke det være avgjørende. Den argumentasjon som er kommet til forsvar for den nye versjonen, er neppe overbevisende. Spesielt uttrykket "La ditt navn holdes hellig" representerer en innsnevring av grunntekstens meningsfylde som er meget uheldig.

Prinsippene for oversettelse er også viktige. Personlig har jeg ikke noe å innvende mot at en beveger seg fra "ord-til-ord"-oversettelse til det en kan kalle for "meningsoversettelse". Det kan kanskje være nyttig å minne om at dette ikke er noe "liberalt" påfunn. I utlandet ser vi at flere meget konservative grupperinger har slått inn på denne linjen. I misjonens oversettelsesarbeid må en bruke denne metoden, ellers vil en ikke bli forstått. Men det kan nok tenkes at en har gått for langt i 78-utgaven. Jeg tenker her spesielt på enkelte bibelske hovedbegreper som er blitt gjengitt med ulike uttrykk på norsk. Dermed kan viktige teologiske sammenhenger gå tapt for den som ikke kjenner grunnteksten. Derfor kunne det nok være grunn til å vurdere dette spørsmålet en gang til i Bibelselskapet.

Generalsekretær Ole Abel Sveen, Sambåndet (10/9):
Men jo mer vi bruker den nye bibeloversettelsen og sammenligner den med 1930-utgaven, har ønsket om å få en ny bibelutgave som ligger mer opp til 1930-oversettelsen blitt sterkere og sterkere. Vi kjenner rett og slett uro med tanke på at den gamle bibeloversettelsen mer eller mindre skal gå i glemmeboken. Kanskje ikke for oss som er vant med den og har den, men den oppvoksende slekt vil neppe kjøpe 1930-utgaven og gjøre seg kjent med den.

For å si det rett ut: Vi ønsker sterkt at vi fikk en ny utgave som står på den gamle bibel-tradisjon, og mer var i overensstemmelse med den. Saken er jo at det er foretatt så mange endringer i den nye bibeloversettelsen at noen hver kan begynne å lure på om den gamle bibel var full av feil. Men det tror vi ikke den var. De gamle bibeloversettere, med professor Caspari og Odland i spissen, var neppe noe mindre kyndige i sitt oversettelsesarbeid enn de vi har i dag. Dermed dukker igjen spørsmålet opp om det er forskjellige bibelsyn som ligger til grunn for 1978-utgaven sammenlignet med 1930/1938-utgaven.

Her er neppe stedet til å peke på de mange forskjeller og til dels uoverensstemmelser mellom den gamle og den nye bibel-oversettelse. Forskjellene er nok størst i GT, men også når det gjelder NT har det bl.a. vært sterkt påpekt at en må få tilbake de bibelske begrepene som nådestol, rettferdiggjørelse, sjelen, kjødet osv. Det er heller ikke ukjent for de fleste hvordan den nye ordlyden i Fader Vår har skapt sterke innvendinger.

Vi har også lurt på hvorfor en har forlatt det sterke ordet i Joh. 16,8 om at Ånden skal "OVERBEVISE verden om synd", osv, og i stedet satt inn det etter vår oppfatning svakere "han skal gå i rette med verden og VISE hva som er synd, rett og dom.."

- For øvrig er vi heller ikke glad for ordet "kirke" som er brukt i den nye oversettelsen. I dagens teologiske debatt og tenkning har dette ordet etter hvert fått et noe underlig og diffust innhold. Det var mye bedre om vi hadde fått beholdt ordet "menighet" om Guds folk også i den universelle betydning av ordet.

Helge Kjøllesdal, Vårt Land (10/9):
Sammenlignet med de nye danske og svenske arbeidene er den norske oversettelsen konservativ. Den svenske biskopen Bo Giertz har berømmet den nye norske oversettelsen som den desidert beste han har vært borti.

Bibelselskapet vurderte hvorvidt 1930-utgaven burde bli språklig modernisert. Men språkfolk og teologer var enige om at det ikke ville lede til noe gunstig resultat. Man ville risikere et lappverk. En tekst må gis en ny form fra grunnen av om den skal bli helstøpt.

Kulturstafetten, Aftenposten (17/9):
Det interessante ved den nye bibelutgaven som nå er i vente, er noe annet enn man ved første øyekast tror. Det ligger i et meget klart og alvorlig vidnesbyrd om den hengivenhet for teksten som er opparbeidet gjennom mange, mange år. Formuleringer er glidd inn i bevissheten som noe helt spesielt, og man skal ikke lytte lenge til en preken før man hører hvordan predikanten fintolker de minste nyanser og gir dem betydning og vekt. Man har med andre ord oppdratt et helt kirkefolk til åholde av nettopp den tekst man finner i oversettelsen av 1930. At den dessuten tillegges teologisk autoritet, gjør ikke problemet mindre. Slik situasjonen er, vil vel den eneste løsning være å la samtlige oversettelser leve side om side uten debatt. Hva ellers?

Ole O. Gjerde, Vårt Land (23/9):
Den nye bibelen vår er ikke fullkommen. Som alle andre oversettelser rammes den av den dom som ligger i professor Harald Riesenfeldts ord: "Att översetta år att forlora". Men etter mange års medarbeiderskap må jeg si: Det var en stadig glede for meg - og for oss alle - å se hvordan vi på uendelig mange punkter maktet å gjengi de bibelske tekstene klarere og riktigere enn 1930-utgaven.

Bjørn Helge Sandvei, Vårt Land (28/9):
Kanskje bør vi selv i et lite språkområde som det norske gjøre oss fortrolige med den tanke at det kan være fruktbart med to bibeloversettelser side om side - en mer konkordant og en mer idiomatisk? I og med at Bibelselskapet fortsatt vil lagerføre NO/30, er jo faktisk det allerede situasjonen. Men de som da vil foretrekke en "konkordant" oversettelse burde ikke være så raske til å sette stemplet "sekularisert" og "fordunklende" på en oversettelse som nok følger noe ulike oversettelsesprinsipper, men da nettopp for å gjengi Bibelens ord og innhold mest mulig klart og rett.

Jon Magne Lund, på lederplass i Frikirkens organ "Budbæreren" (2/10):
Vi er lite begeistret for at Berg, Wisløff og Gilbrant nå arbeider for at enda en bibelutgave skal bli utgitt og konkurrere med Bibelselskapets. Vi tror det er et pedagogisk poeng at flest mulig leser Bibelen i samme oversettelse. Flere oversettelser kan bidra til å øke forvirringen. Vi er dessuten langt fra overbevist om at denne planlagte oversettelsen vil bli mer bibeltro enn den som man er så skeptisk til.

Generalsekretær Kaare Nødtvedt, Trygg Havn (30/9):
Det er reist en rekke innvendinger mot den nye oversettelsen. Vi tror det kunne bli oppnådd større enighet om en autorisert bibeloversettelse med en viss imøtekommenhet fra Bibelselskapets side. Det er et altfor verdifullt arbeid som er nedlagt i den siste oversettelsen av Bibelen til at en felles bruk av utgaven skulle gå tapt. Det kan vel vekke nye tanker med forskjellige oversettelser, men vi tror ikke det tjener til større respekt for Ordet med en rekke bibelutgaver. Det fører heller til større forvirring.

Generalsekretær Egil Grandhagen, Utsyn (nr.29, 83):
Det er nå 6 år siden vi fikk en ny "offisiell" oversettelse av Bibelen i landet vårt. Den er solgt og tatt i bruk av mange, og foreligger i moderne språkdrakt på begge målføre. Oversettelsen har fått atskillig kritikk, det meste har vært saklig og vel begrunnet.

Vi har i vårt land en gammel oversettelsestradisjon som går tilbake til Martin Luthers berømte bibeloversettelse, som fikk så stor betydning for hele reformasjonen. Denne oversettelsestradisjonen har preget forkynnelsen og oppbyggelseslitteraturen med hensyn til de sentrale begreper som uttrykker kristenlivets innhold. Den nye oversettelsen (NO 78) bryter med denne tradisjonen og omskriver sentrale utsagn, f.eks. hos Paulus, slik at det hele blir langt mer upresist. Her har det liten hensikt å gå inn i enkelthetene, vi vil bare konstatere at mange troende også innenfor vårt arbeid er urolige og bruker den gamle oversettelsen av 1930.

Samtidig føler mange på det dilemmaet at språkformen i NO 30 er gammel og lite egnet til å anbefale overfor ungdom. Den nye oversettelsen er derfor i stor grad tatt i bruk også innenfor vårt arbeid. Her må det være frihet. Misjonssambandets hovedstyre vil ikke autorisere noen oversettelse til bruk i vårt arbeid. Valg av bibeloversettelse er heller ikke et spørsmål om bibelsyn, eller åndelig tillit. Kritikken mot NO 78 går ikke på fundamental teologi, men på vanskelige spørsmål en står overfor når Guds Ord skal formidles inn i en ny tid.

Men for mange av oss har spørsmålet reist seg om det ikke innenfor rammen av norsk kristenliv kunne være rom for enda en ny oversettelse av Bibelen i en moderne språkdrakt: En oversettelse som nettopp kunne videreføre den rike oversettelsesarven vi har her til lands, men i en ny språkform. Det er kjent gjennom dagspressen at et slikt arbeid allerede er i gang. Initiativtakerne har presisert at arbeidet bare befinner seg på et tidlig stadium, og at det er umulig å si noe om hvor langt fram en eventuell ny bibeloversettelse ligger. Det er et kolossalt arbeid som ligger foran, og ethvert tiltak av dette formatet gjennomlever en fase der en må kunne tilkjennes retten til å arbeide i fred for tendensiøse avisoppslag. Men makter initiativtakerne til dette prosjektet å få fram en både faglig og språklig god oversettelse, vil vi gjerne være med å anbefale den.

Til slutt vil vi oppfordre hverandre til å studere Bibelen flittig. Som hverdagskristne må vi sørge for å gi Bibelen god plass og tid til å tale til vår samvittighet og binde oss enda fastere til Herren. Guds Ord taler om trær som er plantet ved rinnende bekker og som bærer frukt i sin tid. Det er de som "har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt" - Salme 1.

Professor Jacob Jervell, Dagen (17/10):
DAGEN's leder, 3.okt. gjør bak pene ordelag dette klart: Oversettelsen av 1978 er en vranglærende bibeloversettelse. Derfor må vi få en alternativ oversettelse, en Motbibel. Selv den minste av små profeter kan fortelle hvilken skade det gjør norsk kristenliv. DAGEN taler ellers mye om det bibeloppløsende. Nå fører Motbibelens menn inn en ny bibeloppløsning i norsk kristenliv. De burde tenke seg om.

Gjennom lengre tid er det kommet til uttrykk ønske om å få en ny bibeloversettelse som et alternativ til 1978-utgaven. Mange kritiske bemerkninger er kommet til utgaven fra Det norske bibelselskapet. Utgaven er et brudd med den norske bibeltradisjonen, med en rekke språklige omskrivninger. Mange bibelske kjerneuttrykk er endret. Den nye formen på Fader Vår har møtt skarp kritikk. Men Bibelselskapet har vært lite imøtekommende overfor disse innvendingene.

I Aftenposten 16. september ble det kjent at det arbeides med en ny oversettelse. Det skal være en originaloversettelse, men den vil være i pakt med vår norske bibeltradisjon. Blant dem som står bak initiativet er professor Carl Fr. Wisløff, redaktør Thoralf Gilbrant og redaktør Arthur Berg. Navnene skulle borge for kvalitet. Det er grunn til å vente en oversettelse som vil bli møtt med bred tillit i kristenfolket.

Vi vil hilse dette initiativet med glede og takknemlighet. Det dreier seg om et stort og tidkrevende arbeide. Men det blir utført av. mennesker som vet hva frivillig innsats er. Noe økonomisk kjempeløft blir det ikke. Den tvil som fra enkelte hold er kommet til uttrykk: om dette er rett forvaltning av ressurser, er lett å imøtegå. Dersom Skriften alene skal være vår basis, må vi ikke sky anstrengelser for at vår oversettelse skal være så god som mulig.

De som arbeider med den alternative oversettelsen bør nå få ro til å utføre sitt arbeide. De trenger ikke å forhaste seg. Det ville være en fordel om hele Bibelen kunne presenteres på en gang. På sikt burde en også få en nynorsk-oversettelse.

Et rolig ord om Bibel-spørsmålet

Av CarlFr. Wisløff, Vårt Land (26/11):
Kjært barn har mange navn. Og den bibelutgaven som Berg, Gilbrant og jeg arbeider med, har allerede fått svært mange. Jeg har allerede notert meg "motbibelen", "lavkirkebibelen", "protest-bibelen" og "demonstrasjonsbibelen".

Jeg har også notert meg at man mener å kjenne våre motiver. Vi gjør dette for å markere at vi er mer rett-troende enn andre, vi vil så splid, og vi er ute etter å tjene penger. Når man tror dette, er det ikke så rart at man - som Jervell sier - vil ha oss ut av kirken.

Til alt dette har jeg ikke noe annet svar enn et vennlig smil. Derimot kunne det være grunn til å si litt om et par spørsmål som går igjen.

For det første: Skal vi ikke ha én bibel lenger? Skal vi ikke være enige om hva som står i Bibelen?

Mitt svar er: Siden 1978 har vi hatt to bibler, og det har vi i dag. Fremdeles brukes utgaven av 1930, som Bibelselskapet har lovet å markedsføre fortsatt. Og så har vi den nye av 1978.

Vi har faktisk to bibler nå. Vi har en hvor det står om "nådestolen" og en annen hvor det heter "soningslokket" (som forandres til "soningsstedet"). Vi har én bibel hvor vi leser om Menneskesønnen "som er i himmelen" (Joh. 3,13). Og så har vi den nye, hvor dette er strøket. Vi har en bibel hvor det i kapitelresyméet står at Salme 2 og Salme 110 sikter på Messias (Kristus), og én bibel hvor det står at de handler om kongen i Israel. I den ene bibelen er det forklart at Dan. 9,25 sikter på Messias (Kristus), og så har viden nye, hvor det står øverstepresten Onias III.

Vi har to bibler. Den situasjonen er ikke skapt av Berg, Gilbrant og undertegnede.

For det andre: Skal na forkynnernes bibeltroskap bedømmes etter hvilken bibelutgave de bruker?

- Jeg undres på hvor de har oppholdt seg siden 1978, de som spør slik. Saken er jo at begge bibelutgaver er i bruk. I kirken brukes vel 1978, i mange bedehus brukes bade 1930- og 1978-utga-ven. Jeg vet ikke av at det er blitt strid av det noen steder. Siden 1978 har jeg ofte hørt forkynneren lese opp av en bibel som er annerledes enn den gamle, som jeg bruker. Men bibeltroskapen bedømmer jeg etter innholdet i forkynnelsen, ikke etter bibelutgaven.

Men jeg må nok da tilføye: Jeg tror han får bedre hjelp til sin forkynnelse av den gamle bibelen enn av den nye. Det er for mange omskrivninger i den nye. "Kjødet" er skrevet på mange måter og finnes ikke mere, "sjelen" er blitt borte mange steder. Man sier at moderne mennesker ikke forstår slike ord. Vel, det skal bli en merkelig bibel etter hvert, om en skal stryke alle ord som folk ikke "forstår". Den nye bibelen er nok "grei og lett å forstå". Men er den bibelske innholdsfylde bevart? Det er et annet spørsmål.

For det tredje: Var det ikke bedre å sørge for bibler til folk som ingen har?

Jeg forstår ikke helt hva man mener med det. Er det tanken at jeg skulle brukt disse tusener av arbeidstimer til å oversette til et afrikansk språk? Neppe, og jeg kan jo ikke noe sånt språk. Eller tror man at vi disponerer penger som kunne overføres til et annet prosjekt? Så enkelt er det ikke, og finansieringen er i det hele et problem for seg.

På meg gjør det et noe pinlig inntrykk når jeg ser noen kritisere andre kristnes bruk av tid og penger.

Går det ikke an å vente til vår utgave kommer? Det blir en bibelutgave hvor de vil kjenne seg igjen, de som har brukt 1930-utgaven. Og den vil få en ny språkdrakt, så den skulle være brukbar også for unge kristne. Så får folk bruke den bibel de selv ønsker. Av den grunn alene skulle det ikke behøve å bli strid. Og strid vil man vel ikke ha?

Om bibelutgaver og splittelsesfaktorer

Akademilektor Einar Solli, Dagen (5/12):
Dyktige teologer arbeider med å fullføre og utgi en alternativ bibeloversettelse. De ønsker å gi norske lesere et bedre og mer sakssvarende innblikk i det som de bibelske grunntekstene sier. Og de gjør det i god samklang med tidligere oversettelsestradisjon.

Det er ikke lett å begripe at et slikt prosjekt skal bli møtt med anklager om at det vil skape splittelse i kirken: Selvsagt må en kunne vurdere ulikt når det gjelder spørsmålet om hvor stort behovet er for en alternativ oversettelse. Men noen har altså funnet det riktig og nødvendig å påta seg et slikt kjempeløft. Da fortjener de takk istedenfor kritikk og mistenksomhet.

En alternativ bibeloversettelse betyr et hjelpemiddel i tillegg til dem vi har, en rikeligere adgang til kildene. En kunne tenke at alle som vil ta på alvor kirkens kilder, de hellige skriftene, ville takke og glede seg.

At derimot teologer som forkaster både ledd i trosbekjennelsen og vesentlige saker i Bibelen, kommer med kritikk av tiltak er neppe overraskende. De har øyensynlig helt andre tanker om hva som virker samlende og splittende i kirken enn våre åndelige fedre hadde i oldkirken og på reformasjonstiden. Men en gnir seg uvilkårlig i øynene når en leser forslaget fra slike teologer om at de som utgir en alternativ bibelutgave, bør tre ut av kirken: Den lovpriste rommelighet i kirken omfatter altså ikke riktig alt. Kriteriene for å bedømme hva som tjener er i sannhet forskjellige:

Kritikken mot den alternative bibelutgaven blir ekstra tankevekkende når en ser den i en større sammenheng. Her fins påtagelige splittelsesfaktorer i kirken som synes å bekymre mange av kritikerne lite. Jeg nevner to: økumenikken og kvinneprestproblemet.

Fra Mellomkirkelig råd og Kirkemøtet er det kommet tydelige signaler om at nå skal økumenikken ut på lokalplanet. En bedømmer situasjonen slik at klimaet er blitt gunstigere for økt økumenisk aktivitet. Jeg vet ikke hvor grundige observasjoner som ligger til grunn for en slik bedømmelse. Men jeg er sikker på at det rundt om i menigheter og organisasjoner fins adskillig skepsis og motstand mot Kirkenes Verdensråd og dets teologiske særpreg. Norsk Misjonsråd meldte seg i protest mot KV-økumenikken ut av Internasjonalt Misjonsråd da dette ble innlemmet i KV i 1961. I 1974 anmodet daværende Agder biskop bispemøtet om å nedsette et utvalg til å utrede Den norske kirkes økumeniske engasjement med sikte på utmelding av KV. Utredningen forelå i 1977. I en særuttalelse retter mindretallet sterkt kritikk mot KV-økumenikken og hevder at normproblemet er blitt "selve hovedproblemet innenfor KV". Konklusjonen er klar: "Den norske kirke bør meldes ut av KV". - Det er ingenting som tyder på at hovedproblemet er blitt mindre med tiden.

Når det gjelder kvinneprest-spørsmålet, tenker mange at hele problemet glir ut av kirkebildet ved at alle motstandere etter hvert tier stille og gir opp. Det er i og for seg skremmende at noen kan kalkulere med og glede seg over slike utsikter. Vi tilhører trass alt en kirke som smykker seg med arven fra ham som sa: "min samvittighet er fanget i Guds ord", og "det er ikke tilrådelig å handle mot sin samvittighet". Den gamle kjempe i svensk kirke, biskop Bo Giertz, har sagt rett ut: "Så lenge det fins mennesker som tar Bibelen på alvor, vil det være motstand mot kvinneprester".

Brytninger på bla. disse to omradene har påført kirken splittende motsetninger. I begge tilfeller dreier det seg dypest sett om Bibelens autoritet. Dersom det skal tales om splittelse i kirken, burde en rette søkelyset mot slike fenomener, istedenfor mot bestrebelser på å ta best mulig vare på Skriftens budskap, ord, begreper og fremstilling.

Professor Jacob Jervell, Fædrelandsvennen (8/11):
I 1986 kommer en ny norsk bibeloversettelse. Vanligvis en stor og glad begivenhet. Denne er en ulykke. For den nye oversettelsen er en protest mot og et alternativ til bibelselskapets oversettelse fra 1978. En motbibel altså.

Det er galt å kalle det en ny oversettelse. Bibelen fra 1978 ble det arbeidet på i 20 år. Med de beste fagfolk vi rår over, og de oversatte rett fra grunnspråkene. Bibelen av 1986 har ingen fagfolk blant utgiverne med mindre de holdes skjult for oss. Her tar man stykker og deler av den norske oversettelsen fra 1978, bruker noe av utgaven fra 1930 og setter så inn egne synspunkter og oversettelser på enkelte steder.

Hensikten? Oversettelsen av 1978 er liberal og inneholder vranglære. Merkelig nok var den åpenbart god nok for 7 år siden. Den gang tok en av utgiverne av motbibelen den nye norske oversettelsen og satte den inn i den såkalte Studiebibelen. Uten tillatelse slik at vi med mindre pene ord ville kalle det et tyveri.

I dag er den norske oversettelsen altså blitt liberal. Men poenget er at den nærmer seg den opprinnelige bibeltekst. En ny bibeloversettelse viser jo at ikke alt vi forkynner som kristendom har noe med Bibelen å gjøre.

Noe storverk er ikke oversettelsen av 1978. Men den er et traust og hederlig arbeid. I alle fall nesten. For Bibelselskapet ble den gang truet av de kretser som nå utgir den alternative bibel og gav etter på en rekke punkter. Selv om det gikk på sannheten løs. Det store eksempel er Jesaia 7,11: "Se, en jomfru skal bli med barn". Men så står det ikke. Derimot sier grunnteksten: "Se, en ung kvinne blir med barn". Dermed trodde de at det gikk på jomfrufødselen løs. Sannheten måtte vike for kirkefreden på en rekke punkter og ble revidert.

I dag ser vi at det ikke nyttet. Den nye oversettelsen kommer i 1986. Og den betegner et langt skritt tilbake og bort fra den opprinnelige bibel. Vi husker bildene fra den gang. Bibelen lå lenket i kirkene. Det er et symbol på bibelen i fangeskap. For den har stundom vært holdt i fangenskap i kirkens historie og ble ikke gitt som folkelesning. Den var for farlig. Folk kunne begynne å tenke selv ut fra den. Og ikke alt i den kirkelige tradisjon stemte med Guds ord.

Slik kommer også den nye oversettelsen av 1986 til å bli. Den vil holde Bibelen i fangenskap. Oversettelsen må ikke komme i strid med våre tanker om troen, vår forkynnelse av kristendommen og alle de tradisjoner som i enkelte organisasjoner og bedehus gis ut for å være Guds ord. Og som har fjernet mange mennesker fra kristen tro. Og flere blir det med 1986-utgaven som er et forsvar for særinteresser.

Ikke bare en ny bibeloversettelse er saken. Men et nytt bibelselskap. Så om de store kristelige forlag står som utgivere og dermed blir konkurrenter til bibelselskapet. På toppen kommer kraftige angrep på det nye bibelleksikon med Per Lønning som redaktør. Gunnar Prestegaard er blant utgiverne. Også han er blitt stemplet som liberal. Første bind er trukket tilbake fra salg. Blant annet fordi det inneholder hva vi gjennom flere hundre år har visst om Mosebøkene. Som ikke er skrevet av Moses, men blitt til på en annen måte.

Er det da så galt med flere bibeloversettelser ved siden av hverandre? Selvfølgelig ikke. Det er ikke galt med flere kirker ved siden av hverandre heller. Verre er det om vi i Den norske kirke skulle sitte med to ulike bibler for gudstjenesten. Vår splidaktige kirke har i hvert fall hatt én bibel til nå.

Det blir nå slutt. Og hvorfor tar ikke utgiverne av motbibelen konsekvensene og går ut av Den norske kirke? Forlengst har de vist at de ikke hører hjemme der. Nå blåser de til åndskamp mot den, som det heter. Om statskirken faller, får vi flere kirkesamfunn, heter det. Det ville i dette tilfelle være bra i stedet for å late som om Den norske kirke er én kirke lenger. Vi ville få rensligere forhold om motbibelens menn gikk ut og dannet sin egen kirke. Den norske kirke ville bli friere både med evangelium og bibel. Gå heller ut!

Jon Kvalbein, Dagen (25/11):
Gå ut av kirken! Slik lyder professor Jacob Jervells utfordring med adresse til professor Carl Fr. Wisløff og redaktør Arthur Berg (Fædrelandsvennen 8/11).

Hva galt har disse gjort?

De har gjort det møysommelige arbeid å oversette hele Bibelen fra grunnspråkene. Resultatet vil foreligge i 1986. Mange ser fram til dette med forventning og glede.

Jervell later som han allerede kjenner innholdet. "Her tar man stykker og deler av den norske oversettelsen fra 1978, bruker noe av utgaven fra 1930, og setter så inn egne synspunkter og oversetter på enkelte steder", skriver han. Den nye bibelen "betegner et langt skritt tilbake og bort fra den opprinnelige bibel", kan han fortelle.

Hvilket grunnlag har han for å fremsette slike påstander? En som vil være forsker må vel kunne vise til sine kilder? Jervell avslører en lettvint omgang med sannheten.

Målet med en oversettelse må være å gi en bibeltekst som er mest mulig korrekt i samsvar med grunnteksten, samtidig som norsken er naturlig og god. Den faglige ekspertisen bak 1986-utgaven er det ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved.

Andre kirker i verden gir rom for ulike sidestilte bibeloversettelser. Det bør man også kunne gjøre i Den norske kirke.

Men Jervell nøyer seg ikke med å vende tommelen ned for en oversettelse han ikke har sett. Han oppfordrer oversetterne til å melde seg ut av kirken! "Forlengst har de vist at de ikke hører hjemme der", skriver han.

Jervells frekke opptreden setter ham selv i et underlig lys. Både Carl Fr. Wisløff og Arthur Berg står sentralt i kirken og har nedlagt en utrettelig innsats for bibeltro teologi. Jervell står for en teologi som har forlatt Skriften som autoritet.

Jervell opererer med en såkalt "historisk Jesus" som ikke er født av en jomfru, ikke ville være Messias og Guds Sønn, ikke gjorde naturunder, ikke innstiftet nattverden og ikke med sin død ville sone for verdens synder. Jervells bilde av Jesus er klart i strid med evangeliene.

Jervell har sagt at horene i Harlem marsjerer rett inn i Guds rike, uten noen omvendelse. Han ønsker seg et kirkelig rituale for skilsmisse, og vil at kirken skal anerkjenne homoseksuelle handlinger.

Jervelis teologi befinner seg milevis fra Den norske kirkes læregrunnvoll. Men Jervell ønsker å stå i kirken, og kaste Wisløff og Berg på dør.

Hvem hører hjemme i kirken, - Carl Fr. Wisløff og Arthur Berg - eller Jacob Jervell? Er noen i tvil om svaret?

Per Gilsvik, Vårt Land (9/11):
På første side i "Vårt Land" leste vi nylig om en ny Bibel-oversettelse som vil splitte Det Norske Bibelselskap som har bestått fra 1816. Det har vært et samlende organ for den norske kirke, frikirkene og alle kristne organisasjoner i vårt land.

Det er å beklage at personer som Carl Fredrik Wisløff, Arthur Berg og Toralf Gilbrant vil medvirke til det. De kristne forlagene engasjeres nå også i denne spliden. Det var bedre vi hadde brukt tid og penger til å spre Bibelen ikke minst ut til misjonslandene våre.

Vi fikk i 1978 Bibelselskapets nye Bibel både på nynorsk og bokmål. I 20 år hadde de arbeidet samvittighetsfullt med disse oversettelsene. Nå vil noen fortelle oss at vi skal få en mer skrifttro Bibel, og de vil appellere til kristne som ikke kan et ord hebraisk eller gresk, om blindt å følge dem. Jeg tviler ikke på at de får mange med i splittelsen. Kristne er jo spesialister i å mistro andre, selv om de ikke har forutsetninger i alle saker å se hva som er sant og rett. Arthur Berg har i mange år brukt vår kristne Dagsavis "Dagen" til å så tvil om kirken, Kristelig Folkeparti og Menighetsfakultetet. Nå er turen kommet til Det norske Bibelselskap. Det skal settes i fokus for splid og mistro av gammel og rettroende som han liker å kalle seg og sine.

Norvald Yri, Vårt Land (13/11):
Det står kamp om Bibelen også når det gjelder oversettelser. Vi må være klar over at grunnholdningen til Skriften spiller en stor rolle også i dette arbeidet. For meg betyr det meget at det kommer en bibelutgave i forlengelsen av den gamle norske bibeltradisjon.

Jeg har forsøkt å sette meg litt inn i tradisjoner og metoder som gjelder oversettingsarbeidet. Det har slått meg hvor sterkt bibelkritikken kan virke inn på den tekstforståelse som legges til grunn for en oversettelse. Dette innebærer også at en oversettelse vil preges av hvorvidt oversetterne regner med at Skriften er Guds Ord og har autoritet.

Det er altså både nødvendig og sunt at vi får denne nye oversettelsen som er under arbeid. Må bare utgivelsen komme i orden på beste måte.

Personlig frykter jeg den utvikling som pågår i internasjonal bibelselskapssammenheng, og som også lett preger nasjonale bibelselskap. La meg mellom annet nevne de kritiske metoder som benyttes og også den økumeniske forståelse som tilstrebes.

Misjonsskolelærer Jens Olav Mæland, Vårt Land (20/11):
Oversettelsen fra 1978 har sine fortrinn ved at den vender seg til mennesker "ved gjerdene". Og den har allerede nådd utrolig langt, ut fra det mange kan bekrefte. Det betyr selvsagt ikke at alt er like vellykket i denne oversettelsen. Men totalt sett er den en troverdig og pålitelig oversettelse, selv om den har dette sterke utadrettede sikte.

Men i en pluralistisk tid trenger vi også en oversettelse som er spesielt egnet til fordypning, studium og undervisning. Her kommer den nye oversettelsen til kort. Det merker især vi som har vår daglige gjerning i bibelundervisning. Fordi den tilstreber entydig mening og forståelse, er ordene valgt på en slik måte at det er liten åpning for nyanser og tolkningsmuligheter. Den kommer derfor til kort i undervisningssammenheng. Jeg håper derfor at den bebudede nye oversettelsen kan imøtekomme dette behovet. Og jeg tror den har sin berettigelse nettopp der. Men da må det også være klart at den blir ikke en oversettelse som har den samme misjonerende karakter som 1978-utgaven.

Personlig syns jeg det er uheldig at det lages sterke fronter i disse spørsmålene. Det gjelder på begge hold.

Per E. Svendsen, Vårt Land (23/11):
I VL 16/11 opplyser oversettelsessekretær og fakultetslektor Gunnar Johnstad at det greske ord for "kjød" er blitt gjengitt på 15 forskjellige måter i 1978-utgaven. De spørsmål som melder seg for meg i den forbindelse er følgende: 1) Hvilken garanti har jeg som leg bibelleser for at akkurat det ene av flere mulige tolkningsalternativer er det rette i en gitt tekstsammenheng? 2) Vil ikke bibeloversetterens eget bibelsyn, bevisst eller ubevisst, kunne få innvirkning på hans avgjørelse av hvilket oversettelsesalternativ han velger. 3) Vil ikke det såkalte ideomatiske oversettelsesprinsipp, som ligger til grunn for 1978-utgaven, gi flere muligheter for oversettelsesfeil enn der hvor oversettelsen bygger på et konkordant prinsipp, som 1930-utga-ven gjør? 4) Er det riktig å la bibelleseren få inntrykk av at teksten er mer klar og utvetydig enn det grunnteksten gir grunnlag for?

ReidarSvoren, Vårt Land (18/11):
Den samme tendens til splittelse ser jeg i arbeidet med en alternativ bibeloversettelse. Skjønt for noen dreier det seg her også om klare forretningsmessige interesser. Uansett hvordan en vil forsvare dette prosjekt, kommer en ikke forbi at det har en splittende effekt i et oversiktlig kirkemiljø som vårt. En ny bibeloversettelse kan bare i beste fall på enkelte steder bli en nyanse til den vi alt har. Personlig må jeg bekjenne, gode oversettere til tross, at jeg har større tillit til en bibelutgave skapt i det faglige miljø ved Bibelselskapet, enn til en utgave redigert av Gilbrandt.

Olav Bergene Holm, Vårt Land (30/11):
Det gir ingen løftning og følelse av høytid ved å lese denne utgaven sammenliknet med 1930-utga-ven. Jeg har derfor valgt å beholde den gamle, men jeg ser fram mot den nye utgaven hvor bl.a. professor C. Fr. Wisløff er en av de hovedansvarlige. Jeg vet ikke om de makter å få fram noe av den "gamles" verdighet, men jeg er trygg på at de vil få fram grunntekstens ord i norsk språk-drakt.

Det er forstemmende å lese de angrep som nå i disse dager settes inn mot Gilbrandt, Wisløff og Berg og jeg kan ikke tolke det annerledes enn at det er et utslag av den liberale teologi som en her er vitne til.

Bibelskolelærer Dag Risdal, Dagen (28/11):
I anledning den pågående debatt vil jeg gjerne få takke de personer som har tatt initiativ til utgivelse av en ny Bibel-oversettelse. Jeg synes det er grunn til stor takknemlighet for at vi ennu har personer i dette land som har en overbevisning ut fra det gamle grunnsyn - og som våger å ta konsekvensen av dette i handling.

Jeg tror at det er mange "stille i landet" som er inderlig takknemlige for dette tiltaket og de ser frem til at den nye Bibel-utgaven foreligger. Måtte vi andre være i bønn for de personer som holder på med dette store og ansvarsfulle arbeidet.

Jon Magne Lund, Budbæreren (1/12):
Vi har helt siden 1978 vært meget takknemlig for den nye oversettelsen. Ikke minst unge lesere av Bibelen fikk her god hjelp til å tilegne seg Guds ord. Vi kan heller ikke se at kritikerne av denne oversettelsen har bragt til torgs overbevisende argumenter. I frikirken synes i alle fall disse argumentene å ha falt på steingrunn. Der er den nye oversettelsen alment brukt. Vi kan vanskelig tro at den vil bli fortrengt av den nye utgaven.

Forsvar for den kristne tro og for Guds ord er en vanskelig, men nødvendig oppgave å påta seg i en tid som er preget av liten respekt for Gud og hans ord. Kristne må få øynene opp for at en kirke og kristenhet som ikke tar Guds ord på alvor, undergraver sin egen eksistens. Samtidig håper vi at noen av dem som ofte er å finne på barrikadene ikke roper "ulven kommer!" i utide. For gjør man det, blir man ikke trodd når det virkelig gjelder. Vi kan ikke være enige i at bibelutgaven av 1978 eller Nye Store Bibelleksikon er slik at det her går på bibeltroskapen løs. Den tillit har vi til Bibelselskapet - og til folk som Gunnar Prestegård, Reidar Svoren og Olav Uglem.

Lærerrådet ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo, Dagen (28/11):
Bibeloversettelsen i undervisningen.

Undertegnede vil sterkt beklage den uro og strid som er oppstått i forbindelse med at det er under arbeid en bibeloversettelse som ligger nærmere den gamle norske oversettelsestradisjon (1930-oversettelsen). Vi er takknemlige for Bibelselskapets nye oversettelse fra 1978 og bruker den daglig. Men vi er ikke i stand til å se at det i Norge ikke skulle være plass for flere ulike oversettelser.

I undervisningen i bibelfag ser vi det som direkte rikdom/fordel å kunne fortolke bibeltekster ved hjelp av forskjellige oversettelser. 1978-utgaven er en god idiomatisk oversettelse, men en meningsoversettelse er ikke tilstrekkelig i tekstfortolkningen.

Når bibelskoleelever eller kristendomsstudenter ikke får innføring i hebraisk og gresk, er 1930-utgaven en umistelig hjelp i fortolkningens vanskelige kunst. Vi utnytter den situasjonen vi nå har ved å la den ene oversettelse kaste lys over andre. En ny konkordant oversettelse i moderne språkdrakt hilser vi velkommen.

Det er trist at det opparbeides motsetninger og strid når det nå arbeides med å gi oss en oversettelse som ligger den gamle oversettelsestradisjonen nærmere enn 1978-oversettelsen. Vi vil tro at en slik oversettelse bare vil stimulere bibelarbeidet for mange som også er i ferd med å bli fortrolig med 78-utgaven.

Vi kan heller ikke forstå at det skulle tolkes konkurrerende eller illojalt overfor Bibelselskapet om et annet forlag stod som utgiver av denne kommende oversettelsen. Vi ber om at stridighetene avblåses og at vi sammen gleder oss over alt arbeid som gjøres for å hjelpe det norske folk til å møte Bibelens sannheter på klarest og best mulig måte.

Egil S. Eide, Stavanger Aftenblad (2/12):
I andre land, ikke minst i England, er kirkefolket vant med forskjellige bibeloversettelser. Også hos oss fins det allerede flere utgaver: 1930-over-settelsen på bokmål, 1938-utgaven på nynorsk, Ungdomsoversettelsen av Det nye testamente fra 1959, Erik Gunnes sin oversettelse av NT fra 1968, Det nye testamente på moderne norsk fra 1973, bibeloversettelsen fra 1978 og flere.

Ingen oversettelse av de bibelske skriftene er fullkommen, svake sider vil alltid forekomme. Det har 1978-oversettelsen, selv om Bibelselskapet har tatt hensyn til en del av kritikken og reviderer oversettelsen, det vil ganske sikkert også den bebudede utgaven fra Gilbrant, Berg og Wisløff få.

Meningene er motstridende om behovet for enda en bibeloversettelse. Men det sterke skyts som til dels er brukt i diskusjonens hete, er ubesindig. Man kan fristes til å anvende et bibelsk uttrykk: "Nidkjærhet uten skjønnsomhet" (1930). "De brenner uten forstand" (1978), selv om anvendelsen avgjort ligger ved siden av betydningen i Romerbrevet 10,2.

Uansett - den nye bibeloversettelsen kommer om ett års tid: Nå bør diskusjonen avsluttes og kreftene samles for å få stadig nye grupper til å lese Bibelen. Den er en gullgruve for menneskeliv og kristenliv!

Eyvind Hals, Vårt Land (5/12):
Men, et av de verste finner du i Sal. 142,5. Denne salme er skrevet av David da han på sin flukt fra Saul hadde søkt tilflukt i Adullams hule. Se 1. Sam. 22:1 fig. - hans brødre og hele hans fars hus drog ned til han, står det. Hva var da mer naturlig enn at de snakket om "de nære ting". Hvordan det sto til med helsa, matforsyningene, hvor mange mann han hadde med seg osv. Hvor stor hæren til Saul var, hvor den lå henne osv. Naturlig og oppriktig alt sammen. Men, - sier David: "det er ikke noen som spør etter min sjel". Eller skulle vi si det fritt på dagens språk: Du taler til meg om alt annet, men ingen spør meg etter det viktigste, om hvordan jeg har det med Gud.

Dette har 1978 osv. forflatet til: "Ingen bryr seg om meg". Betyr det det samme?

La meg bare nevne et eks. til fra G.T. Job. 20:4 fig. Les det alvorstunge ordet. På 2 steder i v. 7 synes jeg den nye oversettelsen er blitt svekket "Så går han dog likesom sitt skam til grunne for evig, de som så ham, spør: hvor er han? Ny ov. "så går han for alltid til grunne som skitt, og de som så ham spør: Hvor ble det av ham? Her er nok skitt et mer forståelig uttrykk enn skam, men denne siste spørsmålsstillingen den minner meg mer om: hvor ble det av den knappen jeg mistet, har den rullet inn under senga, tro? Utflatet, intetsigende i sin sammenheng.

Til slutt et eks. fra N.T. Matt. 20:16 gml. ov. "således skal de siste bli de første og de første de siste, for mange er kalt, men få er utvalgt". Siste setningen er kuttet ut i Ny ov. Visstnok er den siste setningen vanskelig å forstå, men med hvilken myndighet kan de bare kutte den ut?

Det er sagt at de nå skal rette over 130 feil ved denne oversettelsen. Er det ortografiske feil eller oversettelsesfeil?

Jeg for min del gleder meg til den nye bibelen som skal komme til høsten.

Per Gilsvik, Dagen (5/12):
Vi har i 170 år vært samlet i Bibelselskapet. Alle landets biskoper sitter i landsstyret sammen med kjente folk fra frikirkene og organisasjonene. At Wisløff, Berg og Gilbrant våger å skape strid undrer meg. Vi har nå 10 forskjellige bibelutgaver i Norge, og utenom kan vi lese danske, svenske, engelske og tyske oversettelser.

Generalsekretær Odd Sverre Hove, "Trygg Havn" (13/12):
Ingen fakta eller argumenter ser ut til å gjøre inntrykk på dem som har oppnevnt følelsene sine til kirkelig læreautoritet.

For eksempel er det et faktum at Bibelselskapets nye oversettelse ikke bare er en, men minst 6 nye oversettelser. 11975 kom det to (nynorsk og bokmål NT). 11978 kom det to til (nynorsk og bokmål Bibel med revisjoner i NT-teksten). Og i 1985 skal det være kommet enda to - nynorsk og bokmål med over 300 revisjoner i teksten).

Men fordi forskjellen mellom disse 6 utgavene ikke føles splittende, går de som anklager den alternative ny-oversettelsen gladelig ut fra at der her ikke foreligger noen splittelse, heller. Det står ingensteder i Bibel og bekjennelse at alternative bibeloversettelser splitter kirken. Derfor er det en fri sak i kirken.

Om saker som er frie i kirken sier bekjennelsen: Det er ikke nødvendig for den kirkelige enhet at det her rår likhet mellom de kristne.

Skrift og bekjennelse lærer med andre ord at alternative bibeloversettelser ikke er kirkesplittende. Det vil si at splittelses-anklagen er falsk teologi. Og det vil igjen si at anklagen inneholder vranglære.

Redaktør Knut Berg, Dagen (9/12):
I min bokhylle har jeg fire-fem - seks forskjellige utgaver av Bibelen, men jeg kan ikke huske at det har vært noe bråk om de respektive utgivelser. Wisløff/Berg/Gilbrandt fortjener takk og ære for at de har nedlagt et årelangt arbeid for å gi oss en ny bibelutgave, ikke nødvendigvis som en konkurrent til de utgaver vi allerede har - men som et supplement.

Jeg er ikke i tvil om at mange av oss bruker de seneste bibelutgavene om hverandre. Vi som driver med en smule forkynning på si, opplever aldri at tilhørere er inkvisitorisk opptatt av fra hvilken bibelutgave vi leser tekstene, men for min egen del er jeg gladest i 1930-utgaven.

Domprost Even Fougner, Luthersk Kirketidende (12/12):
Det norske Bibelselskaps styringsorganer er ganske nylig blitt utvidet. Idag er også de frikirkelige samfunn representert i Bibelselskapets øverste organer. Det betyr at den nye norske bibeloversettelse har fått en økumenisk karakter, slik at de aller fleste kristne kirkesamfunn står bak den.

Teologisk og pedagogisk er det en stor fordel, ikke minst med tanke på den bibelske opplæring av barn og ungdom. For erfarne og modne bibellesere kan det selvsagt være nyttig med flere oversettelser ved siden av hverandre. Fylden i det bibelske budskap blir naturligvis større på den maten. Men vi må likevel spørre om fordelene på dette punkt oppveier ulempene.

Særlig uheldig vil det bli om den nye oversettelse blir lansert som en mere konservativ og bibeltro oversettelse. Det vil uvegerlig stemple Bibelselskapets offisielle Bibelutgave som mer eller mindre "liberal-teologisk". De som ønsker en alternativ bibeloversettelse er selvsagt klar over skadevirkningene dette vil kunne få rent folkepedagogisk. Det vil kunne så tvil hos folk om Bibelen i det hele tatt. Derfor skal en ha svært gode argumenter på hånden om en lanserer en ny oversettelse. Særlig når den blir lansert som et alternativ, ikke som et supplement til den offisielle Bibelutgave.

Res. kap. Torleif Bjartli, Vårt Land (11/12):
På forsamlingene og de store kirkestevnene i Nord-Troms kan man se skarer av ungdom som synger friskt og naturlig av Gamle Landstads salmebok fra 1869, trykt i stadig nye opplag. Denne stedegne kristendomsform er noe som har med identitetsfølelse, "morsmål" og folkesjel å gjøre. Når dertil også kommer at talene ofte blir tolket til samisk, må man ha begrepene klare fra de gamle bibeloversettelsene, som samsvarer med den gamle andaktslitteraturen, og hele den tradisjonelle tenkemåte.

I denne sammenhengen sier det seg selv at 1978-oversettelsen må falle fullstendig igjennom og bare skape forvirring.

Dersom det derfor skulle være noen ny bibeloversettelse som på en varsom måte skulle kunne rettlede den nye oppvoksende slekt i de åndelige ting etter hvert som spørsmålene melder seg både i en ny tid og for de kirkefremmede, så måtte det nettopp være den bebudede alternative oversettelsen fra Wisløff, Gilbrandt og Berg, som står i den gamle bibeloversettelsestradisjon. At 1978-oversettelsen her hos oss bare skaper unødige fronter, barrierer og manglende kommunikasjon, er noe som vi alt har sett sterke tendenser til, ikke minst i forholdet kirke/skole.

Redaktør Johannes Kleppa, Sambåndet (14/12):
Tradisjonen frå 1930-utgåva er i 1978-omsetjin-ga også broten når det gjeld dei forklarande opplysningane vi finn til ulike uttrykk og avsnitt. Til grunn for nokre av notene i l978-utgåva synest åliggja eit anna bibelsyn enn for dei innleiande forklaringa til kvart kapittel i den gamle omsetjinga. Det gjeld ikkje minst forståinga av kva som er Messiasprofetar i Det gamle testamentet og dateringa av ein del tekstar.

Sjølv om ein god del kristne ikkje kjenner seg rolege med 1978-utgåva av Bibelen, er det ikkje slik å forstå at denne bibelomsetjinga er uttrykk for liberal teologi, men prinsippet for omsetjinga er nytt. Vi trur at det gamle prinsippet kjem betre til rettes med Bibelen sin eigenart som inspirert openberring. Bruken av bibelutgåver er heller ikkje eit testspørsmål på bibeltruskap. Det er innhaldet i kristenlivet, vitne mål og forkynninga, truskapen mot Guds ord skal testast på.

Fast Grunn 6/83.
Kirkeaktuelt (nr. 4, 1985) inneholder et intervju med Gunnar Stålsett som nå forlater stillingen som generalsekretær i Bibelselskapet for å bli generalsekretær i Det lutherske verdensforbund. Her uttrykker han glede over at kristenfolket samlet er gått inn for omorganiseringen av bibelselskapet, slik at Den romersk-katolske kirke og flere frikirker er blitt med.

Hva kan det skyldes at protestene er uteblitt etterpå, selv fra dem som synes økumenikk bør holdes på avstand? Slik spør han, og tror selv at tiden nå er moden, og at det er Gud selv som har forberedt og gjennomført dette.

Når protesten har vært liten, tror vi det henger sammen med at det jevne kristenfolk føler at man har minimal innflytelse på hva Bibelselskapet foretar seg. Det kom tydelig fram ved den siste bibeloversettelsen. Det kom mange protester. Men nå kommer en ny utgave av bibeloversettelsen av

1978 om kort tid. Konsulent Gunnar Johnstad som har hatt hovedansvaret for oversettelsesarbeidet sier til Kirkeaktuelt: " - Men jeg kan ikke si at den nye oversettelsen er resultat av noen ny prinsippforståelse av oversettelsen. Det kan ikke spores noen tendens i teologisk konservativ retning i denne utgaven, sier Johnstad. Dermed kan man slå fast at de sterkeste kritikerne av 1978-utgaven heller ikke vil være fornøyd med 1985-justeringene. De fleste rettelsene er mindre endringer. Det dreier seg om ajourføring av rettskriving, visse endringer i fotnotene, og enkelte oversettelses-endringer der grunnteksten kan være dunkel. Til sammen er det antydet rundt 300 rettelser, og disse vil foreligge i form av et lite hefte, som folk anbefales å kjøpe i bokhandelen."

Når vi da får l978-utgaven i sin endelige form, er det altså minimale endringer som er foretatt i forhold til den kritikken som har vært reist.

Derfor er det desto flere som setter sin lit til en ny og uavhengig bibeloversettelse. Professor Carl Fr. Wisløff, redaktør Thoralf Gilbrandt og redaktør Arthur Berg er blant dem som arbeider med dette prosjektet, som etter all sannsynlighet kan fullføres neste år.

Av Carl Fr. Wisløff. FG 1/86.
Avisen Vårt Land kom 30.10.85 med et urovekkende oppslag: Det er fare for "bibelstrid" i Norge. Den nye bibelutgaven som Arthur Berg, Thoralf Gilbrant og Carl Fr. Wisløff arbeider med, vil bli markedsført på en slik måte at forsamlingene vil bli splittet, og predikantenes bibeltroskap vil bli vurdert etter bibelutgaven de benytter.

Vårt Lands oppslag ble fulgt opp fra flere hold, og avisinnleggene var til dels ganske hissige. Store ulykker måtte åpenbart være å frykte på grunn av denne bibelutgaven.

Skal vi ikke nå kunne lese Bibelen sammen, ble det spurt. Skal vi ikke få lov til å ha én bibelutgave lenger?

Akkurat denne engstelsen hører en mindre til etter hvert. Den var da også usedvanlig slett begrunnet. Saken er jo ganske enkelt at den virkelig nye bibelutgaven kom fra Bibelselskapet i 1978. Den er på mange måter temmelig forskjellig fra vår eldre bibelutgave. Og denne situasjonen er ikke skapt av Berg, Gilbrant og Wisløff, men av Bibelselskapet, som fremdeles markedsfører 1930-utgaven ved siden av den nye fra 1978.

To forskjellige bibelutgaver har vi hatt tidligere også. 11550 kom Kristian III's danske bibel. Og i 1607 kom biskop Hans Resens bibel, senere revidert av biskop Hans Svane i 1647. Begge disse utgaver ble brukt side om side i flere hundre år, og utkom i flere forskjellige utgaver.

Forskjellen mellom disse to oversettelser lå i den danske språkform. Resen-Svane holdt seg til den hebraiske og greske tekst så nøye som mulig. Den først nevnte stod noe friere i så måte. Men forskjellen mellom dem var liten sammenlignet med forskjellen mellom utgavene av 1930 og 1978.

Etter hvert ble det den Resen-Svaningske utgave som fikk størst utbredelse. Våre utgaver av 1904 og 1930 står i tradisjonen fra Resen-Svane. Dette gjelder også de nynorske utgaver.

Det er interessant å vite at utgaven av 1904 så nær var blitt nokså mye annerledes. Ledende teologer var blitt ganske kritiske overfor den greske tekst som oversetterne hittil hadde gått ut fra. Dette kom bl.a. av at noen svært gamle manuskripter var blitt tilgjengelige - det dreier seg f.eks. om den berømte Codex Sinaiticus, som ble funnet i 1859. Disse gamle manuskripter var på adskillige steder forskjellige fra den store mengde av manuskripter, som hittil hadde vært brukt. Sterke røster hevet seg på teologisk hold,. som krevde at en rekke ord, uttrykk og til dels hele setninger, måtte utgå av bibelen, eller kanskje settes i klammer. Det foreliggende materiale viser at Bibelselskapet hadde tenkt å gå ganske langt i så måte.

Slik gikk det likevel ikke. Årsaken ligger saktens i det forhold at nå begynte striden om den liberale teologi. Våkne prester og lekfolk ble klar over at denne nye teologi ville føre til en svekket og amputert kristendom. Planene om radikale endringer i bibelutgaven var ikke alminnelig kjent. Men holdningen ble etter hvert slik, både blant lekfolket og i Bibelselskapets ledelse, at man fant det riktig å være varsom.

1904-utgaven ble ganske konservativ. De som gikk grundig til verks når de sammenlignet den med eldre bibler, merket at noen ord og uttrykk ikke lenger stod der hvor man var vant til å finne dem. Det var da oftest slike ord og uttrykk som fremdeles finnes pa parallelsteder. Det stod også en liste bak i bibelen, hvor det var nevnt noen steder som mangler "i flere eller færre av de eldre håndskrifter." Men i utgaven av 1904 stod jo også disse stedene, og denne - som da var den nye bibelen - ble mottatt med glede av lekfolket. Men en del av teologene syntes at man skulle gått mere radikalt fram. - Les om disse ting i Åge Holter: Det Norske Bibelselskap gjennom 150 ar.

Det er ingen grunn til å beklage at l904-utgaven ble så konservativ. Tvertimot! Flere og flere innser nå at det ikke er så sikkert at håndskrifter er spesielt pålitelige bare fordi de er så gamle. Det kan være rent tilfeldige årsaker til at de ikke er fortært av tidens tann. Det er gode grunner til å anta at samstemmigheten mellom det store flertall av manuskripter har mer å si.

Men så kom bibelutgaven av 1978. Her ble det gjennomført som var påtenkt i 1904. Nå er en rekke ord og uttrykk utelatt av tekstkritiske grunner eller satt i klammer. For å nevne ett eksempel: I Joh. 3,13 står det ikke lenger om Menneskesønnen at han "er i himmelen". Det er ikke enighet om at dette uttrykk er uekte. Professor Olaf Moe hevder med styrke at det er ekte nok (se hans kommentar til Johannes 3,13).

Vi skal ikke her gå nærmere inn på disse spørsmål.

Vi har tidligere fremført våre betenkeligheter ved 1978-bibelen (Fast Grunn 1979 og 1982), og viser dit. Her skal vi sette fingeren på den metoden er som fulgt ved 1978-oversettelsen.

Ofte brukes fremmedordet "idiomatisk" om den nye metoden. Grovt uttrykt består den i at man spør mer etter meningen med hele setningen (eller setningsdelen) enn etter betydningen av de enkelte ordene. Man oversetter - eller gjengir -setninger, ikke bare ord.

Til forskjell fra denne metoden taler man om en "konkordant" oversettelse. Med det mener man en oversettelse som tar ord for ord, og som vil beholde samme betydning av ordene alle steder hvor de finnes.

Nå må det sies at ingen av disse metoder kan gjennomføres i full konsekvens. Språkene er så forskjellige i sin struktur at det ikke lar seg gjøre å oversette ord for ord. Resultatet ville bli uleselig. Det må også sies at ett og samme ord kan ha forskjellige betydninger. Derfor kan alle oversettere bli nødt til å bruke omskrivninger for å få frem meningen.

Likevel står vi her overfor to forskjellige måter å oversette på. Vår gamle bibel holder seg til grunntekstens ord så langt som det er mulig. Den nye bibelen stiller seg ganske annerledes fritt.

Resultatet blir at den nye oversettelsen ofte står temmelig langt borte fra grunntekstens ord. Så kan det nok bli et flytende språk, som er lett å lese. Spørsmålet er bare om innholdsfylden i grunnteksten er bevart.

Professor Hugo Odeberg sier at en oversettelse ikke skal være lettere å lese enn grunnteksten var, for den som først leste den. En bibeloversettelse skal ikke være så lettlest som en roman av Selma Lagerløf, sier han. Oversettelsen skal beholde grunntekstens "vanskeligheter". En skal ikke for snart tro at en har fattet og grepet alt sammen. En bibeltekst skal beholde de problemer som får en til å stanse og tenke seg om.

Her vil vi ta frem et bibelsted hvor forskjellen mellom ny og gammel oversettelse er så stor at en ikke kjenner seg igjen fra den ene til den andre. Flere eksempler kunne lett finnes.

Il. Kor. 3,1 står det slik i den gamle bibelen: "Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus".

I den nye står det slik: "Likevel kunne jeg ikke tale til dere, brødre, som til mennesker som lever ved Anden. Jeg måtte tale som til mennesker slik de er av naturen, som til umodne kristne".

Den gamle oversettelsen har 21 ord, den nye har 30. Grunnen til ordrikdommen ligger i at oversetterne ikke vil bruke ordet "kjødelig". Heller ikke ville de ha ordet "åndelige". Så får vi de lange omskrivningene. Og så er "småbarn i Kristus" blitt til "umodne kristne".

Den gamle oversettelsen svarer nøyaktig til den greske grunntekst. Den er da også klar og forståelig nok, når en bare vil ta tid til å tenke seg om, og spørre i Guds ord hva "kjødet" betyr. Det er et bibelstudium som en har mye igjen for.

En bør også sammenligne vers 3 i 1. Kor. 3, slik det er gjengitt i de to oversettelser. I den nye bibelen er "kjødelig" (gresk: sarkikos) oversatt på to forskjellige måter i ett og samme bibelvers.

Når grunntekstens ord blir omskrevet så fritt som her er skjedd, da vil ingen som ikke kan gresk kunne vite hva apostelens ord egentlig er på dette sted. Lekfolkets vern har vært en nøyaktig bibeloversettelse, som holder seg til grunnteksten så langt som det er mulig på et annet språk.

Enda ett ord må være sagt. Noen har beskyldt oss for å hisse til strid om Bibelen. Den beskyldningen har ingen grunn. Folk får selvsagt bruke den bibel de ønsker - og dette gjelder like selvsagt også forkynnerne. Saken er en annen. Bibelselskapet er flere ganger blitt bedt om å utgi en revidert utgave av 1930-bibelen. Det har ikke ført til noe. Så har noen av oss arbeidet helt siden 1978 for at kristenfolket skal ha anledning, hvis de vil, til å lese en bibel som ligger i den gamle norske bibeltradisjons spor. Det skulle vel ikke være urimelig å be om forståelse og respekt for et slikt tiltak.

Av Sverre Bøe

Denne artikkelen skulle ikke vært skrevet, - ikke ennå i alle fall. For hvem kan ha en moden vurdering av noe så omfattende som en hel bibeloversettelse etter mindre enn et års daglig arbeid med den?

Dessuten - å anmelde eller kommentere en oversettelse av en hel Bibel er dømt til å bli ufullstendig og springende. Mitt forsøk er innforstått med dette i utgangspunktet. Bare den som selv har svettet over ett kapittel fra f.eks. den hebraiske Bibelen uke eller tre før en kunne bla videre, kan ane litt om hvilket kolossalt arbeid en slik oversettelse er.

Når jeg likevel drister meg fram med noen merknader er det fordi jeg synes jeg aner noe av tendensen i oversettelsen, - og i de kritiske anmerkninger til den som er kommet frem. Av slike kritisker ytringer har jeg merket meg tre som er av en viss grundighet, og som jeg vil forholde meg til i det følgende:

Kjell Magne Yri’s kronikk i Vårt Land - magasinet 3. des. 1988s. 14 og 16, anmeldelsen i TTK 4-88, s. 305-8 ved Magne Sæbø og Bjørn Sandvik, og endelig sogneprest Sverre H. Smebyes artikkel "Lukas og hans oversettere" i Luthersk Kirketidende 2-89 s. 41-46. Jeg viser også til den redegjørelse som oversetterne av Norsk Bibel (NB-88) har lagt ved selve utgaven.

Prof. Carl Fr. Wisløff, en av "de tre" hovedmennene bak NB-88, har svart på en del av kritikken i nr. 1-89 av dette tidsskrift, jeg viser også til det som står der.

Han etterlyser der en mer prinsipiell debatt, som ikke bare drøfter enkeltsteder og uttrykk. Jeg vil i første del av min artikkel prøve å gå litt inn på dette, dog med enkeltord som illustrasjon. Enkeltord kan jo få ny mening for mange når det sies på en ny måte.

PERSONLIG UTGANGSPUNKT

Jeg må få trette leseren med noen linjer om mitt subjektive utgangspunkt. Slikt er oftest mye mer avgjørende enn de objektive kriterier vi ofte gjemmer oss bak. Skulle en sette det på spissen våger jeg å si at de fleste ytringer til NB-88 - positive eller negative - kunne forutsies før NB-88 forelå, nettopp på subjektivt og kirkepolitisk grunnlag.

Selv tok jeg begeistret i mot NO-78 fra Bibelselskapet da den kom. Jeg tok den straks i bruk, både i forkynnelse, teologistudiet på MF og til privat lesning. Jeg var glad for å slippe NO-30s "tunge" og foreldede språk. Motargumenter, som brudd i oversettelsestradisjonen eller "nådestolen" som var blitt til soningslokket, hadde liten vekt, syntes jeg.

Men etter 4-5 år med den greske og særlig den hebraiske grunntekst på pulten sammen med hjelpemidler og oversettelser ble jeg stadig mer skeptisk til NO-78. I forbindelse med hebraisk mellomfag ved universitetet i Oslo drøftet vi ofte norske oversettelser med vår grunnlærde danske professor, en mann som ellers stod meget fjernt fra norsk kirkepolitikk. Hans sterke saklige kritikk mot de ofte nokså frie oversettelsesprinsipper i NO78 var medvirkende til at jeg etterhvert tok det "forsmedelige" skrittet tilbake til NO-30.

HOVEDINNVENDINGER MOT NO-78 - BEHOVET FOR NB-88

Et hovedprinsipp for oversettelsen av NO78 ser ut til å ha vært at en ved hjelp av enklest mulige norsk ord skal gjengi så nøyaktig som mulig meningen av en setnings samlede mening i grunnteksten. En er således fri på enkeltord, og bundet på setningens mening. Dette er selvsagt ikke alt som er å si om NO-78s prinsipper. Skulle en løpt den linjen helt ut måtte en f.eks. bytte måleenheter om til meter, kilo og liter, og skrive "steinkast" i stedet for "bueskudd", noe en slett ikke har gjort.

Men i praksis, ikke minst utenom de mest kjente kapitler, betyr dette at det kan bli nokså vanskelig å "finne igjen" grunntekstens enkelte ledd i NO-78. I enkelte tilfelle kan sågar hele setninger skrives om, som f.eks. i Markus 8, fortellingen om brødunderet. V.6 lyder, nøyaktig oversatt: "Så brøt han dem og gav til sine disipler for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket.". Merk grunntekstens gjentagelse av verbet. Slik har da også NB-88 oversatt. Men NO-78 synes dette er for tungvint, og erstatter hele den siste setningen med "det gjorde de"!

Dette har med prinsipper for bibeloversettelse å gjøre. Har en oversetter frihet til å oversette så fritt? Ligger det så liten vekt på grunntekstens ordvalg?

Et lignende eksempel finner vi i Luk 1,64. NB-88 følger også her grunntekstens uttrykk direkte: "Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, . . .". NO-78 finner dette altfor omstendelig, og sier rett frem:

"Men i det samme fikk Sakarja talens bruk tilbake . .

Noen vil kanskje innvende at denne "frie" oversettelsen (et forslitt, men uomgjengelig uttrykk) er ok så lenge det ikke rører ved meningen. Men det gjør det på en rekke steder. La oss ta et lite eksempel fra Lukas 1 igjen før vi går til Paulus. I v. 27 står det to ganger at Maria var jomfru. Det er akkurat like tungt og gjentagende på gresk som på norsk. Lukas, som ellers er en språkmester, må ha en hensikt med å gjenta dette. Men det vil en leser av NO-78 ikke kunne vite noe om. Her har en nemlig strøket leddet andre gang og erstattet det med et pronomen. (NB: Jeg sier ikke at NO-78 avfeier jomfrufødselen her, leddet står der jo første gang, men understrekningen av dette med jomfru er strøket, og det er ille nok.) I nesten alle slike tilfelle følger NB-88 grunnteksten, selv om det ofte gir tyngre språk og dårligere flyt. Han som har sagt at ikke en tøddel (jota) av Skriften skal forgå, han bør ikke vi revidere av språklig skjønn. Det er han som har "copyright" på Bibelen, for den er hans produkt.

ORDET "KJØD" - ENDA EN GANG

Av alle bibelteologiske begreper som er omskrevet i NO-78 er "kjød" etter min mening det desidert viktigste. (hebr. basar, gresk sarx). NB-88 har bevart det gamle, vanskelige ordet "kjød", på så godt som alle steder (unntatt bl.a. Rom 3,21 og Gal 2,16 der en sier "intet menneske"). Jeg medgir gjerne at "kjød" er et så antikvert uttrykk at en alminnelig 18-åring helt sikkert steiler, når han første gang leser det. Men hva så? Er ikke det godt, om en vekkes til ettertanke og spørsmål om hva nå "kjødet" er for noe? I NO-78 har en nesten konsekvent unngått ordet. Men der stopper også konsekvensen. For når en skal omskrive ordet trenger en ikke mindre enn 30 forskjellige uttrykk for å antyde grunntekstens mening, fra sted til sted. S. H. Smebye har listet opp de uttrykk som forskjellige steder er brukt:

- menneske
- syndig natur
- slik jeg er i meg selv
- slik menneskene er i seg selv
- av naturen
- mennesker av naturen
- menneskets onde natur
- landsmenn
- som menneske
- naturlig avstamning
- kroppen
- menneskelig talt
- livet fører med seg
- folk
- kjøtt
- dødelig kropp
- slik mennesker gjør
- oss
- legemet her på jorden
- menneskeverk
- jeg
- etter naturens vanlige orden
- på vanlig måte
- blant mennesker
- ett
- jordisk
- bli i live
- menneskelig
- menneskers skikkelse

Bare i ett vers, Rom 8.3, er "kjød" oversatt på 3 forskjellige måter! Nå kommer ikke alle disse leddene igjen like ofte, men det som forekommer oftest (?) - "vår onde natur" - er samtidig det verste, etter min vurdering, for det er ekstremt misforståelig. Svært mange forstår dette som "halve meg", - "men heldigvis har jeg jo og min gode natur". Bibelens ord "kjød" skal på en rekke steder ha frem nettopp det motsatte: "Kjødet" - det er hele meg, med mine "gode" og "dårlige" sider. Først når en blir gjenfødt kommer det noe annet ved siden av kjødet. Se særlig Fil 3, hvor Paulus sammenfatter det beste av alt han har prestert ugjenfødt som "kjødet". Det hører åndelig talt hjemme på søppelplassen og i kloakken, sier han - nå.

Vi kunne fortsette med en rekke andre uttrykk, men jeg vil avgrense meg til to andre vers, der NO-78 etter min mening har mistet verdifulle ledd i grunnteksten, mens NB-88 har dem med.

I Luk 3,22 fortelles om Jesu dåp. Det står der at Ånden kom over Jesus "i legemlig skikkelse som en due". Her har NO-78 helt enkelt strøket leddet "legemlig", enda det ikke er tekstkritisk omtvistet, antagelig fordi en mener at det som kom i form av due selvfølgelig vil forstås som noe legemlig. Men en slik logikk rammer i så fall grunnteksten akkurat like sterkt som norsk språk. Slike steder er det beste argument for å få en annen Bibel, som NB-88.

I l. Kor 1,27-29 står det i grunnteksten om det som "er svakt". NO-78 oversetter med "det som regnes som svakt". Er det det samme? Slik kunne vi fortsette svært lenge, med småord som blir "borte" i NO-78, men som er bevart i NO-30 og NB-88, eller nyanser fra grunnteksten som blir tolket, slik f.eks. "omvendelses dåp" i Luk. 3,3 blir til en rekkefølge av 2 ledd: "at folk skulle vende om og bli døpt" (NO-78). En slik tolkning kan være rett, den kan være diskutabel, eller i verste fall feil, men helst bør den ikke være verken mer eller mindre klar enn grunnteksten er det.

Jeg har med dette forsøkt å vise konkret hva forskjellen i disse to oversettelser fører til. Dette er etter min mening det helt grunnleggende prinsipp for bibeloversettelse. Det er på dette grunnlag det for meg er viktig åspre NB-88. Når det gjelder enkeltheter kan det være ting å utsette også på NB-88, som jeg siden vil prøve å vise. Men det er bagateller mot dette grunnleggende.

KRITIKKEN MOT NB-88

Men hva så med NB-88? Står den sin prøve? Siden den står så nær opp til NO-30 som den gjør, vil mange kunne rette samme kritikk mot den som mot NO-30. Nå er jo gamle ord som "I" og "eder", "nu" og "efter" erstattet med moderne former, og de lengste setningene er brutt opp i mindre enheter (som f.eks. Ef 1,3-14 som i grunnteksten og i NO-30 er én setning, - den er i NB-88 delt i ikke mindre enn 8 setninger, NO-78 har 10 setninger).

Likevel har kritikken mot NB-88 gått på andre ting, for det meste. La oss først ta for oss Sæbø/Sandviks kritikk i TTK, som er den mest kritiske.

Sæbø forstår NB-88 helt tydelig som en motbibel, som bygger på mistillit til Bibelselskapet. Han kaller NB 88 for en "lettere revisjon" av NO-30, og beskylder "de tre" for hastverksarbeid ("hele arbeidet er, som en godt bevart hemmeliget gjort unna på 10 år"). Han sier NB-88s oversettere har arbeidet med "ansiktet vendt bakover", og konkluderer med at NB-88 "verken er gjennomarbeidet eller konsekvent". Sandvik fortsetter i andre del av artikkelen med et overraskende poeng: NB-88s respekt for å bevare tradisjonen med det innarbeidede bibelspråk er så understreket, sier han, at han for sin del ikke har lest noen tilsvarende prinsipp-erklæring uten i 2. Vatikankonsils konstitusjon om den guddommelige åpenbaring! Han sier videre at NB-88 "mangler stil", særlig i Paulus-brevene, og konkluderer med at NB-88 "faller mellom 2 stoler", - ikke konsekvent konkordant som 1930-utgaven, og heller ikke troverdig som idiomatisk oversettelse.

Et par enkeltheter fra hans gjennomgang skal jeg gjerne gi videre fordi jeg er enig med ham: I Gal 6,10 taler NO-30 og NB-88 om "troens folk", men det er noe tynnere enn grunntekstens uttrykk som får frem familieaspektet ("dem som er våre søsken i troen", omskriver NO-78 for å få frem dette). Videre påpeker Sandvik mangelen på konsekvens i oversettelsen av polis = by. NB-88 oversetter oftest direkte med by, men skyter noen ganger inn det høytidelige uttrykket "stad" (egentlig et svensk uttrykk?). Det er vanskelig å se noen konsekvens i når en bruker "by" og når en bruker "stad", han kan kanskje ha noe rett i det. C. Fr. Wisløff svarer ellers på akkurat det leddet i FG 1-89. Selv ville jeg til illustrasjon føre inn et parallelt eksempel:

"Sau" eller "får"? Som det nå står i NB-88 heter det "sau" f.eks. i 1 Sam 17,28, men "får" i Esek 34,22 og i Johs 10. En aner årsaken til skiftingen, men det er samtidig noe som er tapt, når en ikke oversetter samme ord likt, så langt det er mulig. Men Sæbø/Sandviks dypeste kritikk går på selve kompetanse-spørsmålet til "de tre" oversetterne. Sæbø harsellerer (?) over redegjørelsen som følger NB-88 fordi den ikke gir opplysninger om "hvem de tre har hatt som bibelvitenskapelig sakkyndig eller ansvarlig".

Sæbø ser altså klart på produktet at dette er det sakkyndige folk som kan stå til ansvar for sitt produkt som har gjort. Men han kan øyensynlig ikke forestille seg at Wisløff, Berg og Gilbrant har maktet det. Så spør han hvem de har hatt til å hjelpe seg.

Eller er det ikke dette han mener å si? Mener han å si at hele prosjektet NB-88 var dømt til ikke å lykkes fordi de som stod bak ("de tre"), ikke er sakkyndige i bibelvitenskap? Jeg forstår ham helst slik. Men en slik innvending er i så fall bra drøy. Er det MF-professor Wisløff som ikke er "bibelvitenskapelig sakkyndig"? Eller er det språkbegavelsen A. Berg? Eller er det det at de har hatt med en pinsevenn, som attpåtil for det meste er autodidakt, som gjør at disse ikke skulle kunne stå ansvarlige for en bibeloversettelse de i 10 år har arbeidet sent og tidlig med? Det er mange av oss som har vår formelle kompetanse fra bl.a. Sæbøs eget MF som gjerne kunne tenke oss å bytte innsikt og språkevne med f.eks. prof. Wisløff!

Når det er sagt vil jeg samtidig gjerne få lufte en uro flere enn meg bærer: Har vi yngre bibellærere blant det konservative lekfolk i dag som har tilegnet seg en tilsvarende innsikt som disse eldre? Jeg spør ikke etter om vi har doktorgrader og professor-tittel som Wisløff har, - men hva med grundighet og kunnskap? Slikt vinnes ikke over natten, men krever års grundig arbeid. Måtte vi som hører til en generasjon eller to etter "de tre" arbeide like seriøst med Guds ord på grunnspråkene!

En annen kritiker er Kjell Magne Yri. Han er atskillig mer dempet i sin kritikk, og ender med å "anbefale NB-88 som en pålitelig Bibel". Han kaller den et "nyttig korrektiv til NO-78".

Underveis bringer han frem en veloverveid drøfting av hvem som med størst rett kan påberope seg Luther i sine oversettelsesprinsipper. Her imøtegår han i noen grad NB-88s påberopelse av å stå i en ubrutt oversettelsestradisjon fra lærefaderen. Hele den diskusjonen er etter mitt skjønn interessant mer som kirkehistorie enn som grunnlag for en oversettelse i vår tid.

Yris vesentligste anliggende ser ut til å være at NB-88 ikke er tilstrekkelig nåtidsvendt i sitt språk. "De som er blitt bibellesere etter 1978, og bare kjenner NO-78, vil sikkert ennå finne NB-78 for gammelmodig i norsken til å "gå over"." Han sier at "prosjektet hadde fortjent å ha med seg en brutal ekspert på norsk syntaks". "Det språklige revisjonsarbeidet som er gjort (i forhold til NO-30) er ikke radikalt nok." Min foreløpige erfaring fra Bibel- og Misjonsskolen på Fjellhaug er at våre studenter, som for de flestes vedkommende har byttet til NB-88, forstår greit det de leser. Men fortsettelsen blir spennende? Hvilket gjennomslag vil NB-88 få blant de yngre?

VALG AV TEKSTVITNER OG INNLEDNINGSSPØRSMÅL

Vi har ikke noe originalmanuskript til noen del av Bibelen. Det kommer heller neppe til å bli funnet. Det vi har er mange mer eller mindre fullstendige avskrifter av avskrifter av avskrifter av avskrifter av …. originalen. Disse stemmer ikke alltid overens. Å sortere og systematisere disse mange manuskriptene er en hel vitenskap for seg.

Langt på vei er dette sorteringsarbeide noe som er felles for alle skriftteologer og bibelforskere verden over bygger på, uten at de teologiske skoleretningene har hver sine yndlingshåndskrifter. Dog er det tendenser til slikt. NB-88 har her gått noe andre veier for NTs vedkommende enn NO-78 har gjort. Store forskjeller fører ikke dette til, bare på en håndfull steder vil en våken bibelleser virkelig se forskjell.

Når det gjelder GTs hebraiske grunntekst hviler den på mye færre og ofte yngre håndskrifter. På en god del steder har oversettere til alle tider sett seg nødt til å anta en litt annen tekst enn flertallet av håndskrifter legger for dagen. Det gjelder oftest vokaliseringer som i det hele tatt er utført i Middelalderen, da hebraiskkunnskapen sviktet såpass mye at en trengte å skrive inn vokalene for å kunne lese teksten.

Men også konsonantene "rettes" en del steder, særlig av dem som vil arbeide historisk-kritisk med bibeltekstene. Skal vi her antyde noen tendens mellom NB-88 og NO78 kan det generelt sies at forskjellene er små, men NB-88 har nok gjennomgående litt større tillit til håndskriftenes bokstavtekst. En kvier seg for å "gjette" på en annen konsonant-tekst enn den vi har overlevert.

Når det derimot gjelder innledningsspørsmålene er det klare forskjeller mellom NB88 og NO-78. Dette kommer rett nok knapt til syne i selve oversettelsen, men er desto synligere i fotnoter og resyméer over kapitlene, - for den som ser nøye etter. Det har jo i 10 år vært en del uro over NO-78s kommentarer, ikke minst i overskrifter og fotnoter. Tydeligst kommer det vel frem i Daniels bok, der NO-78 forklarer stoffet som en beskrivelse av jødenes opprør rundt år 170 f.Kr. Også overskrifter og forklarende fotnoter til Messias-salmer har vært diskutert, se f.eks. Salme 110 med overskriften "Prestekongen", eller Salme 2, der "Herrens salvede" forklares som Israels konge.

På disse stedene skammer ikke NB-88 seg for direkte å si at Herrens salvede er Messias (i overskriftene). Også ellers er tendensen i overskrifter og fotnoter som i NO-30, til og med til Klagesangene, der det slås fast (?) at disse er skrevet av Jeremia. Selv er jeg ikke overbevist om at det burde stå i overskriften (sammenfatningen over kapitlet), ganske enkelt fordi teksten ikke sier det. Det har både jødenes tradisjon og sannsynligheten for seg, men i slike overskrifter bør ikke annet stå enn det en kan vite ut fra teksten.

Med spenning slår en opp i Salomos Høysang, for å se om resyméet av kapitlene gir antydning om hvordan NB-88 forstår dette skriftet. NO-30 sa i sine første linjer at "Bruden (den israelittiske menighet) lenges etter sin himmelske brudgom (Messias)".

Den eneste hentydning til en slik forståelse i resyméene i NB-88 er det som står sist til kap. 1: "Israel Herrens brud, Jes 62,4, Sef 3,17, Åp 19,7". Resten av resyméene er "nøytrale".

NOEN PERSONLIGE REFLEKSJONER

Jeg våger meg frem med noen kritiske enkeltheter: En burde vært konsekvent i navn-formene til GTs profeter, og enten skrevet dem i den latinske formen "Esaias", "Jeremias" osv, eller i den greske formen "Jesaja", "Jeremia" osv. Som det nå står får vi "Jesaja", "Jeremia" og "Hosea", men også latinske former som "Jonas" "Sakarias" og "Malakias". Likedan tror jeg ikke navnvalget "Predikanten" for "Predikeren"/"Forkynneren" vil slå gjennom. Assosiasjonen går lett i retning av oppbyggelsesbladet Evangelisten! -og det var vel ikke meningen?

Kartene bak i Bibelen er nyttige til lesingen. NB-88s kart er brukbare, men heller ikke mer. Tidstabellene til NO-78 er også instruktive. Slikt mangler helt i NB-88. Det er et savn.

Av trykktekniske nyheter i norske Bibler merker vi oss også det hebraiske alfabet innvevd som overskrifter i alfabetsalmen 119. Det er forsåvidt pent og illustrerende, men hvorfor har en ikke det til de andre alfabetsalmene i Salmenes bok? Bare fordi de er kortere?

NOEN ENKELT VERS

Når det så gjelder enkeltsteder, og formuleringene som er valgt, er jo dette det viktigste og mest spennende av alt med en ny oversettelse. Her har jeg for min del hatt mange gode stunder med NB-88. En rekke skriftsteder som i NO-78 hadde fått en ny "klang", møter oss i NB-88 i sin velkjente form. Avstanden til salmer og oppbyggelsesspråk er kort. Det er etter mitt skjønn ikke det avgjørende, selv om det er bra. Men jeg er overbevist om at mye av den bibelske substans er tapt i NO-78, når ord som "sjel" og "kjød" er skrevet om, eller når "frelse" så ofte er oversatt med "redning". Dette siste gjelder ikke minst i GT. Avstanden mellom GT og NT er større i NO-78 enn i NB-88, så langt jeg kan skjønne.

En del enkeltsteder fortjener en kommentar: 2 Mos 8,23 oversettes helt bokstavelig med: "Jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk". - "en frelse til skille", - det gir god mening ved ettertanke. Så rart at ikke dette har vært oversettelsen før, når den er så bokstavelig? (Luther oversatte slik, ellers ingen som jeg har kunnet finne.)

Den omdiskuterte passasjen i Sal Ordspr 8,22-36 om visdommen har fått flere overraskende nyanser i NB-88. Fra eldste kristentid har det vært diskutert om visdommen her er et forbilde på Messias. Det er meget som skulle tyde på det. Men så sier v. 22 at "jeg var det første Herren skapte" (NO-78, også NO-30 bruker "skape"). Siden Jesus ikke er skapt "velter" det Messias-tanken her. Men det har stått diskusjon om det er rett å oversette med "skape", slik det har vært gjort helt fra før-kristen tid (Septuaginta). NB-88 går her nye veier, etter det jeg forstår, når de oversetter: "Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei". Vi får også en "nyhet" i v. 30: "da var jeg hos ham som kunstner". NO-30 hadde her "verksmester", NO-78: "bygningsmann"*)

Et annet meget vanskelig sted å oversette rett er 2 Kor 5,18-21 om forsoningen/forlikelsen. NO-30 hadde "forlike", NO-78: "Forsone". Her følger NB-88 NO-30, og taler om "forlikelsens tjeneste". Her er det ikke lett å finne norske ord som ikke drar assosiasjonene galt av sted. "Forlikelse" minner om "forlik" og "forliksråd" i retten, - det assosierer til kompromisser og forhandlinger. Men det er ikke stort bedre med det moderne "forsone seg med noe", - det betyr jo å ta tingene som de er, å gi etter for noe sørgelig. Kanskje har vi en nærmere parallell i ordet "soning", en innsatt i et fengsel som må sone sin forbrytelse. Nei, dette er ikke lett å oversette. Selve den bibelske forsoningstanke må jo i alle fall forkynnes frem, den lar seg ikke forstå ut fra alminnelig hverdag.

Et sted der NB-88 følger NO-30 på en etter min mening uheldig måte er i Hosea 10,12. Denne "gammeltestamentlige misjonsbefaling" er her oversatt til en hel liten "andakt" som gir meget for tanken å arbeide med, men kanskje mer enn grunnteksten egentlig sier? "Så dere en sæd, som rettferdigheten krever! Få dere en høst, etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land for nå er tiden til å søke Herren, inntil han kommer og lar rettferdighet regne over dere." NO-78 er knapp her: "Så rettferds sæd, og høst troskaps frukt, bryt . . ." Grunnteksten har faktisk ikke flere ord enn det. For øvrig er jeg ellers særlig fornøyd med NB-88 oversettelsen av profetene i GT, særlig Jeremia, Esekiel og Amos, som jeg har arbeidet noe med.

KONKLUSJON

La min konklusjon være helt klar, til tross for disse enkeltheter jeg har dristet meg til å dra frem: Dette er en utmerket oversettelse, mine store forventninger er innfridd! Jeg vil håpe den får en stor utbredelse, ikke minst blant de yngre bibellesere. Og la oss ikke gjøre det til en mistillitssak mot NO-78 å bruke NB-88, la oss frimodig gi den bort også til slike som hittil har brukt NO-78. Hvis den er god, er denne enda bedre.

En kjenner på at ens egne hender er skitne når en arbeider med bibeloversettelser, og dermed Guds eget ord, også i en artikkel som denne. Ikke rart: "Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset. Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig." Salme 12,7-8.

*) Etter at dette ble skrevet er jeg blitt gjort oppmerksom på at den engelske King James Versjon oversatte Ordspr. 8,22 med et ord for å eie, og at engelske oversettelser i senere tid har oversatt lignende. Så om NB-88s formulering er ny i norsk sammenheng, har den solide oversettelser i ryggen.

Både Bjørn Sandvik (i (TTK nr 4/1988) og Bøe (Fast Grunn nr 2/89) har kritisert NB 88 for mangel på konsekvens i skrivemåten når det gjelder slike egennavn. Når vi skriver Jesaja og Hosea, hvorfor skriver vi da Sakarias, og ikke Sakarja? Her får jeg først vise til den redegjørelse som stod i Fast Grunn nr 3/88. Vi mener egentlig at det var en diskutabel forandring som ble foretatt da man begynte å bruke hebraiske navneformer i stedet for de greske, som man tidligere hadde anvendt. Det er vanskelig å finne en "hebraisk" form som er helt god (Jirmjahu hadde ligget saken nærmere enn Jeremia). Dessuten ligger de greske navneformer oss mye nærmere enn de "hebraiske". Men både gjennom skolebøker og på annen vis har de "hebraiske" former innarbeidet seg, derfor har vii de fleste tilfelle brukt dem. Men vi har lagt oss pa en bevisst inkonsekvent linje, slik at Elias og Jonas, som ennå brukes av norske menn, ble beholdt.

For øvrig finnes det ikke en eneste norsk bibelutgave som er helt konsekvent når det gjelder navn. Tenk bare påfølgende forhold.

I Lukas kap. i lar BS 78 foreldrene til Johannes døperen hete Sakarja og Elisabet. Men det er jo påfallende inkonsekvent. Når den greske navneform Sakarias, som vi finner i det greske NT, skal "hebraiseres", hvor-

for har man da ikke gjort det samme med Elisabet? Det er jo en gresk form av det hebraiske navn Eliseba. Arons hustru het Eliseba (2. Mos. 6,23). I den gamle greske oversettelse Septuaginta blir hun kalt Elisabet. Skulle man være konsekvent, så fikk man skrive Sakarja og Eliseba. Men oversetterne av BS 78 har vel ikke villet forlate det vakre navn Elisabet, som fremdeles er i bruk. Og takk for det. Men så må en ikke bruke for sterke ord om konsekvens m.h.t. navneformer!

Og videre: Hvorfor brukes fremdeles navnet Johannes? Skulle en være helt konsekvent, så måtte en bruke dette navns hebraiske form, og det er Johanan. I 2. Krøn. 28,12 finner vi dette navn. I Septuaginta heter han Ioanes, som hos oss er blitt til Johannes. Men "døperen Johanan" har ingen hatt mot på. Og hva med de latiniserte former Matteus og Sakkeus, som alle bruker hos oss? Skal vi begynne å skrive Sackaios, slik som i den svenske ny-utgaven? La oss håpe at ingen begynner med noe slikt hos oss.

Men så har vi dette med "sau" og "får". Bøe mener vi burde holde oss til formen "sau" helt konsekvent. Jeg må få lov til å erklære meg dypt uenig. Vi har nå engang begge disse to ord på norsk. Begge er godtatt av Norsk Språkråd. I NB 88 har vi brukt "sauer" når det er tale om husdyr, men "får" i overført betydning. Vi er vel mange som synes at ordet "sauer", brukt om mennesker, har en nedsettende klang som ikke er primært tilsiktet i steder som Esek. 34 og Johs 10. I Bibelen er det først og fremst tenkt på hjelpeløshet og behovet for vern mot fiender. Så hvorfor ikke bruke de muligheter norsken byr oss til å nyansere?

Når det er tale om konsekvens, hvorfor tar man da ikke for seg ordene "hyrde" og "gjeter"? På hebraisk og gresk brukes samme ord i Salme 23 og f.eks. i 2. Mos 2,19. Men både BS 78 og NB 88 bruker "hyrde" i det ene tilfelle og "gjeter" i det andre. Ingen av oss ville like "Herren er min gjeter" i Salme 23, eller "Jeg er den gode gjeteren" i Johs 10,11. Vi bruker "hyrde" når det er tale om Herren eller om menighetenes "hyrder". Efes. 4,11. Og det gjør vi til tross for at Språkrådet sier det ordet er foreldet.

La meg også nevne ordene "by" og "stad". Både Sandvik og Bøe synes at vi burde holde oss til ordet "by", og begge er inne på at "stad" røper svensk påvirkning eller kanskje er svensk. Men i virkeligheten er "stad" et gammelt norsk ord. Fritzner oppgir i sin store Ordbok over det gamle norske språk bl.a. denne betydning av "stadr": By, Stad, latin: urbs; og han viser til Dipl. Norv. VIII, 76 om Nidaros. Så ordet er da norsk nok, selvom vi idag mest bruker det i spesielle sammenhenger, som "den hellige stad Jerusalem". Heller ikke BS 78 (85) har sagt helt farvel til dette ord; i Jer. 49,25 blir Damaskus kalt "den berømte stad".

Av Svein Granerud, For Fattig og Rik (29/1/89):
Det er nå godt vel et halvt år siden Norsk Bibel kom på markedet. Etter 10 år kunne de 3 oversetterne legge fram en bibelutgave som bevisst plasserer seg i en annen oversettelsestradisjon enn Bibelselskapets oversettelse fra 1978.

Salget av den nye oversettelsen har oversteget forventningene og det er ikke minst interessant å registrere at flere unge skaffer seg Norsk Bibel. At det på samme språk finnes flere oversettelser, bør ikke betraktes som et problem. Bibellesningen kan snarere stimuleres ved at ulike oversettelser kan parallellføres og sammenlignes.

Vi har med glede merket den vennlige holdning Bibelselskapets ledelse har møtt utgivelsen av Norsk Bibel med, og likeså at Norsk Bibels utgivere ikke har latt den presentere som en "motbibel" til NO-78.

1978-oversettelsen representerer det idiomatiske oversettelsesprinsipp, hvor målet er å få fram grunntekstens mening best mulig. Norsk Bibel er derimot i langt større grad en konkordant oversettelse hvor en så langt mulig legger seg nær opp til grunntekstens ordlyd. Dermed plasserer en seg i samme tradisjon som oversettelsene av 1904 og 1930, men med en moderat moderne språkdrakt. Oversettelsen har også "beholdt de gamle ord og uttrykk som bibellesere er vant til, og som de vil møte i vår beste oppbyggelseslitteratur og i vår salmeskatt" (oversetterne). Her heter det fortsatt "nådestolen" og ikke "soningslokket".

Vi mener det er verdifullt med en konkordant bibeloversettelse ved siden av 78-oversettelsen. For inngående bibelstudium vil lesere uten kjennskap til grunnteksten ha nytte av en slik oversettelse.

Norsk Bibel er møtt med både anerkjennelse og kritikk. Det er et imponerende arbeid som ligger bak en slik bibelutgave, og avsetningen viser at det var plass og behov for en alternativ bibeloversettelse. Kritikerne har blant annet ment å kunne påvise manglende konsekvens i oversettelsen av enkelte sentrale begreper, f.eks. "sjel" og "kjød". Det kan være at vi i senere utgaver kan forvente enkelte endringer, men i hovedsak mener vi det ligger et godt faglig skjønn bak de valg som er gjort. Vanskeligere kan det være å håndheve et konkordant oversettelsesprinsipp samtidig som en vil beholde uttrykk bibellesere er fortrolige med, også under henvisning til oppbyggelseslitteraturen. Det er ikke gitt at en alle steder går fri spenninger mellom tekst og tradisjon. Også her kan det være naturlig å se på nytt på enkelte av de valg som er gjort. At så skjer, er ordinært ved alle bibelutgaver.

Vi stiller oss sammen med alle som har uttrykt anerkjennelse og respekt overfor det arbeid som Norsk Bibel er et resultat av. På 10 år har vi fått 2 nye bibeloversettelser som begge er verdifulle gaver til både dagens og morgendagens bibellesere. Nå gjelder det bare at vi får en bibelvekkelse som åpner Bibelen og dens budskap for folket vårt. Tegn i tiden gir grunn for forsiktig optimisme.

Professor Egil A. WyIler, Stavanger Aftenblad (10/10):
Men nu er l988-Bibelen kommet på markedet - ved de tre initiativtakere T. Gilbrandt, A. Berg og C. Fr. Wisløff. De har utført en bragd. Med basis i grunnteksten har de klart å fastholde 1930-utga-vens gedigne kvaliteter, samtidig som sproget er blitt så oppnorsket som man bare kan ønske seg, ja vel, så det.

Så nu gjelder det for kristenfolk og kirkeledelse å innrette seg efter den nye tingenes tilstand: At vi har to likeverdige bibler i Norge, en idiomatisk fra 1978 og en konkordant fra 1988. Den første med sin enkle stil og klare forståelse tør være særlig godt egnet til å åpne nye sinn, ikke minst unge sinn for de skatter som ligger gjemt i Ordet; den annen med sin mer opphøyde stil og strenge nøyaktighet i uttrykket tør være bedre egnet for dem som vil trenge dypere inn i skattkammeret.

(Gå tilbake til hovedside - trykk her.
Gå tilbake til Norsk Bibels Forum - trykk her.)

Noen ord om språkføring og teologi i bibelutgaver

Av Carl Fr. Wisløff
På nyåret har Bibelselskapet avholdt en konferanse om bibelspråk. Pressen har gitt fyldig dekning. Vi har fått lese at eksperter på språk og litteratur har gitt Bibelselskapet støtte for utgaven av 1978-85. Men samtidig er det også kommet en del kritikk fra eksperthold.

Flere har nemlig pekt på at grunntekstens billedspråk til dels er blitt borte i den nye utgaven, at bibelspråkets modernisering til dels er vunnet på bekostning av dets høytid og verdighet, og at moderniseringen vil medføre at nye bibellesere vil stå uten hjelp til å forstå mangt og meget i vår klassiske litteratur; denne er jo gjennomsyret av tanker, ord og vendinger som er hentet fra den gamle Bibelen.

En som har vært aktiv i arbeidet med Norsk Bibel 88 må jo lese alt slikt med en viss tilfredsstillelse. Alle de kritiske bemerkninger som nå er kommet til orde, har vi lagt frem for lenge siden, og mer til av samme slag. Se f.eks. Fast Grunn for 1975 (s. 162ff), 1979 (s. 109ff) og 1982 (s. 133ff). Og ikke minst den redegjørelse som ledsager NB 88.

I denne situasjon er det likevel grunn til å peke på en avgjørende viktig sak: Svakheten ved Bibelselskapets utgave av 1978 (85) ligger ikke bare i språket - så viktig enn dette er. En bibelutgave vil komme til å bære preg av et teologisk grunnsyn. Det vil vise seg i ordvalget, og det vil komme frem i forklarende noter og anmerkninger som Bibelen blir utstyrt med.

La oss se litt nærmere på dette.

Flere av Bibelens mest kjente ord er i BS 78 (85) omskrevet og gjengitt på annet vis. La oss først nevne "kjødet". Det greske ord sarx kan ha flere betydninger, men på viktige steder står ordet for vår falne, syndige natur, som er syndens trell. Rom 7,18; Gal 6,17; Rom 8,13 o.fl. st. Slik var ikke mennesket da Gud skapte det, men slik ble det ved syndefallet. Rom 5,12ff.

"Kjødet" er da et viktig ord. Katekismen taler om "djevelen, verden og vårt eget kjød" (vil de nå skrive om katekismen også?).

I BS 78/85 finnes ikke ordet i denne mening. Det er erstattet med omskrivninger som "vår onde natur" (Rom 8,4) eller "meg, slik jeg er i meg selv" (Rom 7,18) osv.

Men dette er jo ikke en direkte oversettelse, det er en tolkning, og ikke en god tolkning heller. Uttrykket "vår onde natur" (eller "syndige natur") er utsatt for å feiloppfattes i retning av "vårt dårlige jeg" - i motsetning til vårt "bedre jeg". Mennesket er skapt slik at det bor både godt og ondt i det - sånn tenker man i dag. Men Bibelens ord om kjødet går dypere, det taler om vår onde arv fra Adam. Vi blir født med hjerter som ikke elsker Gud, et syndig kjød som ikke kan være lydig mot Guds lov Rom 7 imot Guds Ånd, Gal 5,17. Bibelselskapets nye bibelutgave vil lett oppfattes i humanistisk-almenreligiøs retning.

Man svarer at den nye oversettelsen er lettere å forstå for mennesker i dag. - Men "kjødet" var ikke lettere å forstå for 500 eller 1000 år siden enn i dag. Uttrvkksmåten tvang leserne til å stanse og tenke og be om opplysning. Et uttrykk som "vår onde natur" tror man at man straks kan forstå. Og så har man saktens ikke fattet noen ting i virkeligheten.

På lignende måte med ordet "kjødelig". Paulus sier: "Vi fører ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige", 2 Kor 10,3f. BS 85 gjengir dette slik: "Vi kjemper ikke som mennesker. For våre våpen er ikke fra mennesker". Men her er da den dypere mening blitt borte. Apostelen vil ikke bruke kjødelige våpen. Grunnen er ikke bare at de stammer fra svake mennesker; de er onde og ubrukelige i Guds tjeneste, det er saken. - Et tankevekkende ord i dagens situasjon om midler og mål i vår virksomhet.

I Rom 7,14 klager Paulus over at han i seg selv er "kjødelig". Dette betyr ikke bare at "jeg er et avmektig menneske", som BS 85 har. Paulus klager over det som ikke bare er svakt, men endog ondt.

- Også ordet "sjelen" er blitt borte mange steder. I i Kong 17,21 Elias at Gud må "la sjelen vende tilbake" til det døde barnet- og så lot Gud barnets sjel "vende tilbake". - Men BS 85 sier "la barnet få livet tilbake!" - og "gutten fikk livet tilbake, han livnet til igjen". Men hvorfor denne omskrivning? Teologene av i dag liker ikke tanken om en udødelig sjel. Så heter det da ikke lenger "I denne natt kreves din sjel av deg", men "kreves ditt liv tilbake". Luk 12,30. Men hva betyr det egentlig?

- Den alvorligste innvending mot BS 78/ 85 er at det ikke finnes noen antydning om Messias-profetier i GT. Bibellesere er fra gammelt vant til at kapitteloverskrifter og noter peker på steder hvor det finnes profetier om Messias. BS har utelatt alt slikt. Ikke nok med det: Nå har f.eks. Salme 2 fått en annen tydning - nå er det kongen i Israel som er Den Salvede ("Messias"). Se også Salme 110, som Jesus sier har David til forfatter og handler om Messias. David taler som profet og sier at himmelens Herre har gitt Messias (som David kaller sin Herre) herredømmet over fiendene. - Men ikke slik nå lenger. BS 78/85 har overskriften Prestekongen. Slik tolker man nå denne salmen: Den som taler er en hoffprofet. og den han taler til er kongen i Israel, som får bud fra himmelens Gud om verdensherredømme. Jesus "anvender" salmen om Messias, sier man nå, han avdekker en dypere mening osv. Slik taler man nå, og slik fremstår Salme 110 i BS's nye utgave. Ingen steder er det antydet at det finnes direkte profetier om Messias. Vår gamle bibel viste at slike finnes mange steder. BS finner dem ikke noen steder.

"De ord jeg har talt til dere er ånd og er liv."

Av Einar Bryn
Guds ord er vår lykte. Gjennom det har han åpenbart og formidlet alt vi trenger til frelse og liv; syndenes forlatelse, Den Hellige Ånd, det evige livs håp, lys og kraft til å leve til Guds ære. Alt er gitt oss i Ordet og alt formidles ved Ordet.

Vi elsker Ordet fordi vi møtte Jesus gjennom det. Og fordi vi møtte ham selv gjennom Bibelen, er vi umettelig etter å kjenne Ordet, grunne på Ordet, leve i det og av det.

Det er jo et under. Han kommer til oss gjennom ordene, setningene, meningene som skapes gjennom ordsammensetningene. "Det er Ånden som gjør levende. kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6,63)

Derfor er spørsmålet om bibeloversettelser viktig, engasjerende, spennende. Er det hans ord som er ånd og er liv, da er alt han har sagt viktig. Dette må få betydning for vårt forhold til tekstgrunnlaget og oversettelsesmåten.

TEKSTGRUNNLAGET

Det Nordiske Bibelselskap utløste høsten -94 en bibeldebatt som hovedsakelig har dreid seg om tekstgrunnlaget for Det nye testamente. Holder det tekstgrunnlaget som forskerne Westcott og Hort la fram i 1881, og som senere med stadige justeringer har vært brukt hos oss de siste hundre år? Kanskje det likevel er slik at de manuskripter og den tekst-tradisjon, som utgjør mer enn 90% av alle de manuskripter som er funnet, og som ble fulgt ved oversettelsene fram til 1880-årene, står seg adskillig bedre vitenskapelig sett enn "nyteksten" som kom. Mange av Westcott og Horts teorier er forlengst forlatt. Forskere har rettet ny interesse for Textus Receptus, "den mottatte teksten", som Erasmus på 1500-tallet og Elzevier på 1600-tallet lot trykke. Denne danner fortsatt grunnlaget for King James-versjonene i den engelsktalende verden.

Her er virkelig ting å arbeide videre med.

Vi hilser all troverdig forskning og saklig debatt om tekstgrunnlaget for Det nye testamente velkommen. Bak et slikt engasjement ligger det ikke krangelvorenhet, men søken etter sannheten. Og det er all god forsknings rette kjennetegn. Det gjelder å bevare Guds Ord blant oss.

Men selv om forskningen på de allerede fundne manuskripter skal og må gå videre, og vi lykkelig-vis kommer til å finne nye i årene som kommer, er noe sikkert; Guds Ord er forlengst allerede gitt oss. Hva mener jeg? Gud selv har sørget for at hans ord har blitt ført videre fra profeter og apostler, til folket (Israel) og til folkeslagene, - og har nådd oss i oversettelser som har skapt levende tro på Jesus Kristus og bygget Guds rike midt iblant oss. Underet har skjedd og skjer stadig.

Ordets sannhet og virkekraft er blitt dokumentert på en så troverdig måte at en både ut fra vitenskapelig overbevisning og troens trygghet kan si:

Det kommer ingen nye funn som vil forkynne oss en annen frelsesvei eller en annen vei til et rett liv for Gud enn det vi har fått vite og kjenne gjennom Bibelen vi nå har. Ingen bibeloversettelser vi kjenner rokker ved Bibelens sentrale budskap. Det dreier seg om justeringer. De kan være nødvendige og de skal fram. Men vi er allerede gitt alt som tjener til evig liv og gudsfrykt.

OVERSETTELSESMÅTEN

I vår norske sammenheng er det særlig måten en har brukt tekstgrunnlaget på som diskusjonen har stått og står om. Det er en lang historie. Med NO78/85-utgavene har Bibelselskapet valgt en ny oversettelsesmåte enn den som hadde vært fulgt i deres tidligere utgaver fram til 1904. I praksis betød det at den løsgjorde seg fra grunntekstens ord-valg og stil og hevdet at en ved "meningsoversettelse" nådde nærmere inn til tekstenes egentlige mening enn en tidligere hadde gjort. Om en virkelig nådde det en ville, er det enhver bibellesers frihet og rett til å vurdere.

Se på disse eksemplene:

Bibelselskapet har helt og holdent kuttet ut det bibelske begrepet "kjød" og har dermed måttet gjengi det på over 25 forskjellige måter. Det er sammenhengen begrepet "kjød" står i, som bestemmer hvilken oversettelse/tolking ordet skal få. Spørsmålet som blir stående er selvsagt: Er det sikkert at den fortolkning en velger virkelig treffer?

Og: Er det sikkert at ett "treff" får med seg hele den betydningsrikdommen som det opprinnelige bibelske begrepet egentlig rommer?

(NO-Bibelselskapet/NB-Norsk Bibel)
1) 1 Mos 2,24:

NO-30/NB-88: Og de to skal være ett kjød.

NO-78/85: Og de to skal være ett.

Det oppstår en reell mulighet for misforståelse når en hugger vekk begrepet "kjød". Hvilke ektepar kan i et og alt være ett? Var det virkelig meningen? Å være "ett kjød" innebærer at en skal akseptere og tolerere hverandres forskjeller, for en er kjød, med all den skrøpelighet det innebærer. Når en fjerner denne dimensjonen, for det gjør en når en fjerner det ordet som beskriver den, står en igjen med et krav til et fellesskap som er umulig å oppnå. Og det viktigste argumentet i denne sammenheng: Det er ingen tekstvitner til Det gamle testamente som ikke har "kjød". Da skal en ikke kutte det ut.

2) Joh 1,14:

NO-30/NB-88: Og Ordet ble kjød...

NO-78/85: Og Ordet ble menneske...

NO-78/85 bytter ut begrepet "kjød" (gr. sarks) med "menneske" (anthropos). Ingen tekstfunn foreslår en slik rettelse.

I NTs kardinalord om hvem Jesus Kristus er, er hovedbegrepet som skal utdype det, byttet ut med et nøytralt ord. Var det virkelig "anthropos" evangelisten Johannes mente var tilstrekkelig, hadde han brukt det. At Ordet ble "kjød", utdyper bl.a. at Jesus ble helt og fullt menneske; han ble sulten, trett, var svak og sterk, var utstyrt med hele registeret av menneskelig følelser osv. "Han er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd." Hebr 4,15. Der kommer likheten og forskjellen fram. Helt ut menneske var han, helt ut Gud. Kontrasten kan ikke bli sterkere. Men akkurat slik kunne han bli var bror og vår frelser. Og bare slik.

Tar en bort begrepet "kjød", blir læren om Jesu person fratatt et særlig innholdsmettet begrep. Det skjer en forenkling og reduksjon av tolkningsmulighetene ut fra den norske oversettelsen en da sitter med. En må lære seg grunnspråket og skaffe seg oppslagsverk om en skal oppdage at noe viktig er blitt borte fra selve bibelteksten.

3) Rom 8,3:

NO-30/NB-88: den var maktesløs på grunn av kjødet

NO-78/85: den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur

Ingen tekstfunn har det NO-78/85 oversetter med. Vi tror at å oversette/tolke "kjød" med "menneskets onde natur" er risikabelt. Det kan lett gi assosiasjoner om at mennesket som sådant er ondt. Det er synden som har okkupert mennesket. Jesus taler om onde og gode mennesker (jfr. Matt 5,45; 7,l 1; 12,35), men mennesket er ikke ondt i seg selv. Det er ingen djevel. For det kan frelses ved gjenfødselen. (Se art. i Luthersk kirketidende nr. 2/95: Er mennesket ondt på bunnen. Av Harald Petter Stette)

Igjen ser en at når en ikke oversetter de begrepene som godt lar seg oversette, og heller lar dem stå som utfordring for forkynnelsen og undervisningen, havner en raskt i fortolkninger som ikke er dekkende for selve saken. Eller de kommer til å si for lite.

Men det var jo en saksvarende oversettelse som var målet for en idiomatisk oversettelsesmåte. En ser hvor vanskelig det blir. Og alvorligere: den synes å innsnevre erkjennelsen av troens innhold. Bibelselskapet har valgt å la utgaven av 78/85 være deres bibel og foreta de nødvendige justeringer som melder seg. Fortsatt vil det selge 1930-utgaven. Norsk Bibel tok opp og fortsatte den oversettelsesmåte som Bibelselskapet forlot. Slik er situasjonen og slik vil den forbli i årene som kommer.

VALGET

Blir en ikke frelst om en ikke leser den "rette" oversettelse? Så sentralt skal vi stille spørsmålet. Det trengs et klart svar. Også en analfabet som ikke har lært et eneste skrifttegn, men som hører et vitnesbyrd om Jesus Kristus og frelsen i hans navn, blir frelst om han ved Ånden griper dette i tro. Så radikalt er evangeliet.

Men da er vel ikke spørsmålet om forskjellige bibelversjoner så viktig? Svaret gir seg gjennom erfaringen.

De som behersker grunnspråkene har mulighet til å se rikdommene i Guds Ord direkte. Andre er henvist til oversettelsene som kommer. I det personlige studium, i forberedelser til undervisning og forkynnelse er det en kjent sak at de oversettelser som søker å bevare grunntekstens ordvalg og uttrykksmåte er umistelige.

Alle som arbeider med oversettelser vet at det i praksis vil dreie seg om en kombinasjon av oversettelsesmåtene konkordant (tilnærmet ord-for-ord) og idiomatisk (etter meningen) Mer eller mindre konkordant/idiomatisk.

Fordi vi har med Guds Ord å gjøre, mener vi at det skal oversettes så nøyaktig som mulig. Det vil alle være enige om. Ord for ord er det svært ofte umulig å få til, men vi tror at å strekke oversettelsen så langt mot grunntekstens ord som det er mulig ut fra stilistisk god norsk uttrykksmåte, er den mest saksvarende måte. Nøyaktighet, klarhet og dybde er idealene.

Det er rett at vi lager enkle og gode pedagogiske tilretteleggelser av evangeliet, tilpasset menneskers ulike forutsetninger. Men vi ønsker ikke å lese en barnebibel hele livet, selv om en kan bli frelst ved å holde seg til den.

Gå tilbake til Norsk Bibels Forum - trykk her.