* Ydmyk bønn til Bibelselskapet.
Carl Fr. Wisløff. Dagen 8/9 1979.

* Hva skal vi tenke om den nye bibeloversettelsen?
Carl Fr. Wisløff. FG 3/82.

* To forskjellige oversettelser.
Carl Fr. Wisløff. FG 3/86.

Av Carl Fr. Wisløff
Bibelselskapets nye oversettelse forelå mot slutten av 1978, og ble straks tatt i bruk av mange. Nye bibelutgaver vekker alltid interesse.

Spørsmålet er om bibelutgaven av 1978 er et fremskritt, og om den vil være et godt middel til å gjøre Guds ord kjent for vårt folk.

Undertegnede må erkjenne sin dype tvil. Tross fortrinn på viktige områder er det et stort spørsmål om den nye bibelen virkelig betegner et fremskritt.

På plussiden må anføres at språktonen ofte er frisk og naturlig, og at den ligger opp til vår samtids språkbruk. Eksempler på dette kan en finne på hver side.

Det må noteres med glede at Es. 7, 14 er oversatt med "en jomfru skal bli med barn". Prøveoversettelsen hadde "en ung kvinne". I 5. Mos. 33, 25 har tidligere oversettelser i vårt århundre forandret "din styrke" til "din hvile". Men i 1978 er det kjente og kjære ord kommet på plass igjen: "Som dine dager er, skal din styrke være". - Dette er gledelig.

Men dessverre, på svært mange steder har man gått den motsatte vei. Kjente ord og uttrykk er helt eller delvis forsvunnet, eller de er blitt omskrevet på en mindre heldig måte. Dette er skjedd i betenkelig høy grad.

- Arnulf Øverland ble en gang spurt - i en fjernsyns samtale - hva det kunne komme av at han brukte så mange bibelske ord og uttrykk i sin diktning; han regnet seg jo ikke som en kristen?

Øverland svarte: De bibelske ord og uttrykk er vevet så dypt inn i det norske folks tankegang, at den som vil røre ved dype lag i folkesjelen, må gjøre bruk av Bibelens uttrykk og tanker.

Sitatet er gjengitt etter hukommelsen, jeg garanterer ikke at det er ordrett. Men meningen har jeg fått med. Og jeg tror Øverland hadde sett noe som er veldig viktig.

I århundrer har vårt folk vært lært opp til å kjenne bibelske ord og vendinger. Mange ordtak har bibelsk opprinnelse. Bibelens fortellinger og uttrykk sitter dypere i folkets bevissthet enn mange tror.

Dette innså ateisten Øverland, og innrettet seg etter det. Men mange teologer forstår det ikke.

De som forsvarer den nye oversettelsen sier: Bibelen skal ikke være et opplagssted for foreldede ord. - Det låter overbevisende. Og det er noe sant i det. Men en skal være varsom. Mange ord og vendinger har levet seg så dypt inn i folkets bevissthet at vi ikke kan miste dem uten at noe vesentlig går tapt. En må i hvert fall ha noe like godt å sette i stedet.

Og det har en ikke alltid. Alt dette kan en studere i oversettelsen av 1978.

La oss først nevne ordene "rettferdiggjørelse" og "rettferdiggjøre". Disse ord står sentralt i vår lutherske kirkelære og prekentradisjon. Enhver som leser noe av vår gamle dyrebare skatt av oppbyggelsesbøker, vil støte på disse ord.

Men i bibelen av 1978 vil han ikke finne "rettferdiggjørelse" i det hele tatt. Ordet finnes ikke. Og "rettferdiggjøre" finnes bare et par steder. Ellers er de greske ord "dikaiosis" (rettferdiggjørelse) og "dikaioun" (rettferdiggjøre) gjengitt med en rekke forskjellige uttrykk: frikjenne, erklære rettferdig, vinne sin rett.

En må nesten spørre: Vil man ikke at nye generasjoner av bibellesere skal lese Luther, Pontoppidan, Rosenius og andre av våre gamle veiledere?

Ord som har hatt stor betydning i vår bibeltradisjon og vår oppbyggelseslitteratur, er blitt borte - eller har fått en annen form. Jeg skal straks nevne flere eksempler. Synes man ikke det er betenkelig at vi så totalt fjerner oss fra den rike skatt vi har i våre klassiske oppbyggelsesbøker og salmer? Og hva med katekismen og troslærene?

Sant nok, det kan ikke alltid unngås at ett og samme ord i grunnteksten blir gjengitt med forskjellige ord på norsk. Vi har eksempler på det før også. Men aldri slik som i den nye bibelen.

Vi vil ta noen eksempler.

I Rom. 5,1 står det nå: "Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud o.s.v." Før het det "rettferdiggjort av troen".

Rom. 3, 28 lyder i 1930-utgaven: "For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger". I den nye bibelen: "For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger".

Denne forandring ble kritisert allerede da 1975-utgaven forelå. Men Bibelselskapet tok dessverre ikke hensyn til kritikken.

Man svarer at "rettferdiggjøre" er et dårlig ord, det blir lett misforstått - som om vi blir rettferdige i oss selv; men meningen er jo at vi blir frikjent, erklært for å være rettferdige (for Jesu skyld).

Og dette er sant nok. Men hva med det uttrykk vi nå har fått? "Vi er blitt rettferdige av tro" - "Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud" (Luk. 18, 14) - disse uttrykk ligger åpne for den samme misforståelse.

Begge uttrykk trenger en forklaring for å bli rett forstått. Og da er det gamle uttrykk faktisk bedre. "Rettferdiggjort" er en passiv-form, det antyder at noe er gjort med én, og dette gir tanken bedre hjelp til forståelsen enn "vi er rettferdige".

- Et annet ord som er blitt borte, er "kjødet". Også det er et sentralt ord. I Bibelen har det flere betydninger, men her tenker vi på de steder hvor det brukes om mennesket, enten for å betegne dette som en skapning, eller med tanke på den falne, syndige natur.

Nå heter det ikke lenger "de to skal være ett kjød". 1. Mos. 2,24. Det står bare: "De to skal være ett". Men de to setningene har ikke samme mening. Som en kritiker har sagt: "Jeg skal være ett med alle kristne -men ett kjød er jeg bare med min hustru".

I Rom. 8, 5 står det i den gamle oversettelsen, som holder seg nøye til grunnteksten:

"De som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til". Men i den nye bibelen er den stilistiske antitese blitt borte, så heter det:

"De som lever etter sin syndige natur, er bare opptatt av det som hører mennesker til. "

Jeg vil påstå: Dette er ingen oversettelse, det er en tolkning. Og en dårlig tolkning. "Kjødet" (og "kjødets lyst") er ikke bare "det som hører mennesker til". En betydningsnyanse ble borte da de forkastet det gamle ordet - som er Bibelens eget ord.

"Kjødet" kunne ikke brukes. Men de fant intet enkelt ord som kunne overta rollen. Følgelig får vi nå en rekke forskjellige tolkninger i stedet for det ene ord "kjødet". Gal. 5, 17 heter i vår gamle bibel: "kjødet begjærer mot Ånden, og Ånden imot kjødet". - Nå står det: "Vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot." - Men dette er ingen oversettelse, det er en hjelpeløs, språklig ytterst slett erstatning for en oversettelse.

I Johs. 1, 14 heter det nå: "Ordet ble menneske". Men dette er ingen oversettelse, for i grunnteksten står det "sarx" (kjød) ikke "anthropos" (menneske). Det må vel ha sin grunn at evangelisten skrev kjød, og ikke menneske. Og den grunnen er ikke vanskelig å finne: Den guddommelige logos, Ordet, antok menneskelig natur, "han tok vårt kjød på seg". Her er dybder i det gamle ord, og de er gått tapt ved oversettelsen.

1. Tim. 3, 16: "Åpenbaret i kjød". Nå står det: "åpenbaret i menneskers skikkelse". - Her er tanken blitt en annen, en nyanse er blitt borte. Kristus tok vårt kjød, d.v.s. menneskelig natur, på seg. Men det sier ikke den nye oversettelsen.

1. Pet.4, 1: "Kristus har lidt i kjødet." Nå står det: "Kristus har lidd under sitt jordliv. "Men det er da noe ganske annet! "I kjødet" betyr at det var etter sin menneskelige natur han led. Men "under sitt jordliv" taler bare om tidspunktet. En bibelsk nyanse av stor betydning er gått tapt.

Et annet ord som har lidt ille, er " sjelen". I 1975-utgaven var det enda verre. Men i 1978 er "sjelen" kommet inn igjen i Matt. 16, 26. Det er vi takknemlig for.

Men både i GT og NT er den blitt borte mange steder. "Jeg utøste min sjel for Herren" er blitt til: "Jeg bare klager min nød for Herren." 1. Sam. 1, 15. - "Du skal ikke overlate min sjel til dødsriket" er blitt til "Du overgir meg ikke til dødsriket." Salme 16, 10. Hva fordelen skal være, er ikke lett å forstå.

"Det er ingen som spør etter min sjel," står det i Salme 142, 5. Men den nye bibelen har bare: "ingen bryr seg om meg." Her er det innholdsrike, gripende bibelske uttrykk byttet ut med en sutrete, barnaktig klage: ingen bryr seg om meg.

Vi leser i vår gamle bibel at Elias ba: "Herre min Gud! La dette barns sjel vende tilbake til det! Og Herren hørte Elias' bønn, og barnets sjel vendte tilbake, og det ble levende igjen." 1. Kong. 17, 21 ff.

Men i den nye bibel står det: "Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake! Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen." - Sjelen er borte. Og språket er pussig: fikk gutten livet tilbake, så livnet han vel til igjen - unødvendig å si det siste. Men når en ikke vil bruke ordet "sjel", så kan det gå slik.

Mange teologer sier stadig at vi ikke har noen udødelig sjel. Det ansees for å være høyden av teologisk visdom, at man avskriver den udødelige sjel - Den nye bibelen vil bli tatt til inntekt av dem som hevder dette syn.

Ett ord til skal nevnes: "Frelse". Også dette er omskrevet eller avskrevet en del steder.

Joel 3, 5: "Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst. " Den nye bibelen: "- - -skal bli reddet. " Peter siterte dette sted på pinsedag. Der har den nye oversettelsen beholdt ordet " skal bli frelst". Hvorfor denne inkonsekvens? Kan vi kanskje få "frelst" tilbake i Joel. 3, 5?

I den nye bibelen sier Jesus til Jairus: "Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet. " Luk. 8,50. Hvorfor denne forandring? Den lille piken ble da frelst fra dødens favntak!

- Vi hadde nylig 1. Mos. 3, 1-9 til prekentekst. Mange la da merke til at egennavnet Adam er borte (de la ikke merke til det da jeg leste teksten, for jeg bruker den gamle bibelen). "Adam" brukes ikke som egennavn før i 4,1.

Selvsagt, det hebraiske "adam" betyr mann. Men det er en meget gammel tradisjon - fra Septuaginta - at en oppfatter ordet som egennavn. Som kristne har vi særlig grunn til dette. I NT er Kristus sett som "den siste Adam" (1. Kor. 15,45)- motstykket til den første Adam. Det som Adam gjorde galt og forspilte ved sin ulydighet, det gjorde Kristus godt igjen. Rom. 5, 12 if. Adam er egennavn i Rom. 5, 14, som hentyder til syndefallsfortellingen i 1. Mos. 3. Men leser man 1. Mos. 3 i den nye bibelen, så står det ikke "Adam", men "mannen".

Det er både merkverdig og uheldig.

Det er svært vanlig i dag å høre teologer si at 1. Mos. 3 ikke handler om et syndefall som skjedde en gang for lenge siden. Den fortellingen er typologisk å forstå, sier de. Den skildrer det som foregår hver gang du og jeg blir fristet, blir det sagt.

Dette er en ren fornektelse av Bibelens eget syn. Men en må frykte for at den nye bibelen vil bli tatt til inntekt av dem som tolker den slik som her nevnt.

Et sted fra GT skal også nevnes. I 2. Kongebok 22, 8 sier ypperstepresten Hilkias: "Jeg har funnet lovboken i Herrens hus." - Det er nå blitt til: "Jeg har funnet en lovbok i Herrens hus."

Alle de oversettelser jeg kjenner har "lovboken", og det svarer til grunnteksten. Hvorfor sier man "en lovbok"? Jeg vet ikke, men dette vil passe veldig godt til visse kildeteorier som doseres av kjente teologer. Det var ikke Mose lov som ble funnet, sier man.

I en enkelt artikkel må en innskrenke seg. Derfor bare én sak til i denne omgang.

I Johs. 3, 13 leser vi: "Og dog er ingen steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen."

Dette skriftsted har en dyp kristologisk betydning. Det forteller oss at endog under sitt jordliv var Kristus hos Gud.

Men i den nye bibelen er ordene "som er i himmelen" utelatt. I en fotnote sies det:

"Yngre håndskrifter tilføyer: som er i himmelen. "

Dette er misvisende. Det faktiske forhold er, som professor Olaf Moe sier i sin Johannes-kommentar, at disse ordene er sikkert bevitnet i hovedmassen av greske håndskrifter, og finnes hos Hippolyt, Origenes og andre gamle fedre.

Det er vesentlig i Sinaiticus og Vaticanus at disse ordene savnes. Og det er jo meget gamle håndskrifter. Men jeg har ofte undret meg over den faste tro og tillit mange teologer har til disse håndskrifter, især til Sinaiticus. Alle har lest om hvordan Tischendorf fant dette manuskript i klosteret på Sinai. Men er det sikkert at manuskriptet er spesielt pålitelig fordi det er så gammelt? Kan det ikke tenkes at det motsatte er tilfelle, kan det ikke tenkes at det er så godt bevart fordi det var ansett for å være en mindre god avskrift, slik at det ble lagt til side og lite brukt?

Og i hvert fall: Kan den veldige mengde av håndskrifter, yngre og omtrent samtidige, som alle har "som er i himmelen", settes til side bare fordi tre-fire gamle håndskrifter ikke har disse ordene?

Dette spørsmålet dukker opp i mange andre sammenhenger også. Dette med "de eldste" håndskrifter brukes som grunnlag for å sløyfe bibelvers og avsnitt som finnes i storparten av de manuskripter vi har. En må undre seg. - Men det er ikke tid og sted til å gå mer inn på dette her.

Olaf Moe forsvarer den overleverte lesemåte i Johs. 3, 13 med gode argumenter. Men nå er det plutselig blitt nødvendig å utelate disse ord, som har slik dyp betydning.

Dessverre har Bibelselskapet ikke villet rette formen for det sjette bud. Det var folkepedagogisk sett en ulykke da "du skal ikke drive hor" ble byttet ut med "du skal ikke bryte ekteskapet". Man unnskylder seg med at grunntekstens ord betyr "bryte ekteskapet". Og det er selvsagt riktig. Men saken har en annen side, som jeg har drøftet inngående i Fast Grunn for 1975 (side 164-166). Jeg går ikke i detaljer denne gang. Men det burde ikke være tvil om at det er formen "du skal ikke drive hor" som i dag formidler det inntrykk og den mening som lå i de gamle ord, både i GT og i NT.

Det hender at uttrykket "ikke bryte ekteskapet" blir brukt som unnskyldning av slike som lever i utukt. Lettsindig ungdom og prostituerte sier: Jeg bryter ikke noens ekteskap -.

I den nye bibeloversettelsen er ordet "nådestolen" blitt borte. I stedet har vi for GT's vedkommende fått "soningslokket", så vidt jeg vet en språklig nydannelse.

Jeg vil inntrengende henstille til Bibelselskapet å la oss få "nådestolen" tilbake. Som grunn vil jeg anføre følgende.

Ordet "nådestolen" er den gamle oversettelse av det hebraiske "Kapporeth", som vi finner i 2. Mos. 25, 17 og i 3. Mos. 16 tre steder. På den store forsoningsdag skulle ypperstepresten stryke blodet av offerdyret på nådestolen, dvs. lokket av paktens ark.

I den gamle greske oversettelse Septuaginta var dette hebraiske ord oversatt med "hilasterion". Og det er dette ord vi finner i det greske nytestamente, Rom. 3,25 og Hebr. 9, 5. På Golgata var Jesus vår nådestol i sitt blod. Slik svarer forbildet i GT til oppfyllelsen i NT.

De første kristne leste som regel GT på gresk. De fant det samme ord i 3. Mos. 16, hvor de leste om den store forsoningsdag, og i Rom. 3, hvor de leste om Golgata.

Luther oversatte "Kapporet" med Gnadenstuhl (som ble nådestol på dansk og norsk). Det er en god oversettelse: Paktens ark var setet for Guds nådesnærvær i sitt folk (Olaf Moe). Golgata er oppfyllelsen av GT's forbilde. Vår gamle bibel gjør dette klart. "Nådestolen" er brukt både i GT og i NT.

Men i den nye oversettelsen er denne sammenhengen borte. "Nådestolen" er borte. I GT står det "soningslokket", og i NT står det "sonoffer" (Rom 3, 25) eller "soningsstedet". Hebr. 9, 5.

Jeg har spurt mange, og har hittil bare hørt én mening. "Soningslokket" er intet vakkert ord, det er smakløst. - En kjenner seg uvilkårlig lettet over at de ikke har brukt samme ord i Rom. 3, 25 og kalt Jesus vårt soningslokk. Her står det "sonoffer".

I Hebr. 9, 5 står det "soningsstedet". - I parentes bemerket: Det skal ikke bli lett å lage en bibelordbok til den nye oversettelsen, hvor så mange av grunntekstens ord er gjengitt på så mange forskjellige måter!

Hvorfor ble "nådestolen" oppgitt? Det er stadig noe forskjellige meninger om den opprinnelige betydning av det hebraiske ord. Hvorfor ikke beholde det gamle uttrykket i oversettelsen? Så meget mer som dette er brukt i den gamle skatt av gode oppbyggelsesbøker. Nye generasjoner skulle helst ikke gjøres fremmede for de gamle, gode bøkene.

Kanskje er forandringen foretatt av hensyn til moderne mennesker, som synes det gamle ordet er vanskelig? Dette er jo stadig ansett for å være et argument med gjennomslagskraft.

Men i så fall vil jeg spørre om "soningslokket" er så mye lettere å forstå. Begge ord trenger å bli tolket i undervisning og forkynnelse. Det gamle ordet har da den fordel at det er innarbeidet gjennom fire hundre års lesning av Bibelen og oppbyggelsesbøkene. Det betyr vel noe?

- Noen år er nå gått, og en har hatt anledning til å studere 1978-utgaven nærmere. Resultatet er for undertegnedes vedkommende blitt at mitt første inntrykk er blitt befestet (se Fast Grunn 1979 s. 109 ff.). Den nye bibelutgaven har tydelige svakheter som gjør at en ikke har frimodighet til å anbefale den.

Her skal nevnes noen av de tyngste betenkeligheter.

Den nye bibelen (nedenfor kalt 1978-utgaven) er mer preget av radikale forandringer enn noen av de tidligere bibelrevisjoner. Siden de første danske utgaver på 1500-tallet har det vært en rekke av nyutgaver. Vi hadde felles bibel med Danmark helt til etter 1814. Flere norske revisjoner så dagens lys i løpet av 1800-tallet. Men det var mest i ordvalg, setningsbygning osv, at disse utgaver skilte seg fra hverandre. Den første norske revisjon av GT ut fra grunnteksten kom i 1891, det første norske NT kom i 1904. I disse utgaver var nyere tekstkritiske prinsipper anvendt, hvilket bl.a. viste seg i at noen skriftsteder ble ansett som uekte. En liste over steder ble anbrakt bak i bibelen sammen med noen andre opplysninger. En fornorsket utgave kom i 1930; her var rettskrivningen av 1917 fulgt.

Flere ganger under veis kom det protester mot de nye oversettelsene. Den hardeste motstanden var kanskje den som reiste seg etter at det hebraiske "sheol" og det greske "hades" var oversatt med "dødsriket" i stedet for "helvete" - på steder som f.eks. 4. Mos. 16,30 og Mat. 11,23. Uten tvil er den nye oversettelsen korrekt, og motstanden la seg etter hvert. Utgavene av 1904 og 1930 skiller seg lite fra hverandre, bortsett fra den tydelige fornorskning i ordvalg og setningsbygning. Disse utgaver har vært det norske kristenfolks kjære bibel.

Selv om nye oversettelser ofte har vakt undring og til dels motstand hos gamle bibellesere - noe som ikke er så vanskelig å forstå - må en likevel si at den norske kristenhet har levet i en viss "bibeltradisjon". De forskjellige revisjoner har mest gått på det språklige. Det kan selvsagt bety ganske meget; den som vil ta for seg gamle bibelutgaver vil straks se det. Men det har tross alt ikke vært mange forandringer som gir en annen bibeltolkning enn den man var vant med. De viktigste hovedbegreper har vært beholdt. "Rettferdiggjørelse", "rettferdiggjøre", "sjelen" og "kjødet" har vært å finne på de samme sentrale steder som i tidligere bibelutgaver. "Nådestolen" har vært å finne i Rom. 3,25 siden det danske NT på Kristian II's tid, og da de en kort tid i forrige århundre byttet det ordet ut med et annet, satte de det snart på plass igjen. Det har vært tatt hensyn til kristenfolkets kjærlighet til de vante former. Tross alle endringer har bibelrevisjonene vært forsiktige og konservative.

11957 ble "De teologiske prinsipper for ny bibeloversettelse" offentliggjort i Norsk teologisk tidsskrift. En fikk inntrykk av at Bibelselskapet også denne gang ville gå forsiktig til verks. Det ble sagt i redegjørelsen at det ikke finnes noen motsetning mellom "ny oversettelse" og "en revisjon" av den gamle oversettelsen. For en ny oversettelse må i alle fall ta sterkt hensyn til den gjeldende bibeltekst, og en revisjon må selvsagt alltid holde øye med grunnteksten. Varsomhet i forhold til den eldre bibelutgave ble anbefalt. "En kirkelig bibeloversettelse bør heller være for konservativ enn for radikal."

Rett nok ble også nyheter anbefalt i redegjørelsen, det skulle f.eks. settes klammer omkring partier som "mangler i de eldste håndskrifter". Men som sagt, i 1957 trodde mange av oss at vi skulle få en forholdsvis varsom og moderat nyutgave av vår norske bibel.

Men vi ble skuffet. De utkast som etter hvert ble offentliggjort, vakte til dels sterk motstand. Så gikk 1978-utgaven på enkelte punkter tilbake til den eldre form - f.eks. er Es. 7,14 gjengitt med "en jomfru skal bli med barn" - prøveoversettelsen hadde "en ung kvinne". Det vakte glede at man her beholdt den gamle oversettelse. Men det er fremdeles mangt å bemerke. Jo lenger en leser, dess flere spørsmål og innvendinger dukker opp.

Vi vil nevne noen hovedpunkter. La det være klart at det som anføres i det følgende, bare er eksempler. Flere kunne vært nevnt.

1. VIKTIGE BIBELSKE ORD ER BLITT BORTE PÅ AVGJØRENDE STEDER.

- La oss først nevne "kjødet". Det greske ordet "sarx" (kjød) har flere betydninger i NT. Det betyr kjøtt, det kan bety kroppen, det menneskelige vesen ifølge vår avstamning (Rom. 4,1) - og på viktige steder betyr "kjødet" vår faldne, syndige natur, som er syndens trell. Rom. 7,18. 13,14. Gal. 5,13. Slik var ikke mennesket da Gud skapte det. Men slik ble det på grunn av syndefallet. Rom. 5,12 ff. Dette er bibelsk lære, som en finner både i GT og i NT.

"Kjødet" er derfor et viktig ord. I katekismen blir "djevelen, verden og vårt eget kjød" nevnt i forklaringen til den sjette bønn i Fadervår. Det er de tre fiender av vår salighet som der er nevnt.

Men hva er skjedd i den nye bibelen? Der finnes ikke "kjødet" i denne mening. Ordet er blitt borte på de avgjørende steder, og er blitt erstattet av omskrivninger som "vår onde natur" (Rom. 8,4) "meg, slik jeg er i meg selv" (Rom. 7,18) o.l.

Men dette er jo ingen oversettelse! "Sarx" betyr kjød, eller kjøtt som vi nå sier. Hva skulle det være til, å omskrive dette uttrykk, som i århundrer har festnet seg i bibelleseres bevissthet og som til stadighet er nevnt i vår klassiske oppbyggelseslitteratur. - Ungdom som vokser opp med den nye bibelen, vil ikke fatte hva Luther og Rosenius tenker på, når de snakker om "kjødet".

Det blir snart at ingen sier "kjød" nå lenger, det heter "kjøtt". Og det er for krast et ord å bruke om åndelige ting. - DET er en dårlig unnskyldning. Hvorfor ikke skrive "kjøttet", om så må være - eller hvorfor ikke beholde "kjødet" inntil språkutviklingen går videre; ingen er i tvil om hva "kjød" er for noe!

I Rom. 8,5 leser vi i den gamle bibelen: "For de som er efter kjødet, attrår det som hører kjødet til". - I 1978-utgaven er det blitt til: "De som lever etter sin syndige natur, er bare opptatt av det som hører mennesker til."

- Her er altså det greske "sarx" oversatt på to forskjellige måter i ett og samme vers, nemlig "sin syndige natur" og "det som hører mennesker til."

Enda en gang må en si: Dette er ingen oversettelse, det er en tolkning - og ingen god tolkning heller. Uttrykkene "vår syndige natur" vekker straks det inntrykk at mennesket er skapt med en syndig natur. Man hører folk unnskylde seg selv og sine onde lyster med at "jeg er jo skapt slik". Men Bibelen viser oss at det er vår falne natur som er ond. "Kjødet" er den falne natur som er vår arv fra Adam. Ingen har rett til å fraskrive seg ansvar på grunn av at "en er skapt sånn". Kjødets onde vesen hviler på oss som en skyld, som vi skal vite oss ansvarlige for - og som det likevel finnes tilgivelse for; og så skal kjødet dødes og korsfestes.

"Kjødelig" er et annet ord som er forsvunnet i den nye bibelen. Den gamle bibelen sier:

Jeg er kjødelig, solgt under synden. Rom 7,14. Her sier 1978-utgaven: "Jeg er et avmektig menneske, solgt til synden." - Men også dette er en gal gjengivelse. "Kjødelig" i bibelsk mening betyr ikke bare at en er svak

og avmektig. Vår nød er verre enn som sa. Apostelen vitner ikke bare om at han er svak, men at han har et syndig kjød som er i opprør mot Gud.

I 2. Kor. 10,4 leser vi: "Om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis, for våre stridsvåpen er ikke kjødelige --- ". - I 1978-utgaven er dette blitt til: "Vi lever som mennesker, men vi kjemper ikke som mennesker gjør. For våre våpen er ikke fra mennesker" osv. - Her ser vi et nytt eksempel på at den bibelske tanke er svekket, den dypeste meningen i den er blitt borte. "Kjødelig" betyr ikke bare "fra mennesker". "Kjødelig" er det som har sin rot og sitt preg fra menneskers falne natur. Paulus vil ikke vite av kjødelige våpen - ikke bare fordi de er svake, men fordi de er onde.

Det greske "sarx" blir annet sted oversatt med "menneske". Johs. 1,14: "Ordet ble kjød". Det heter i 1978-utgaven: "Ordet ble menneske". En må undres på hva meningen skal være. Det greske språk har et ord for "menneske", det heter "anthropos". Dersom Johannes hadde villet si "Ordet ble menneske", så hadde han et godt ord å bruke på gresk. Men han skrev "sarx", og det betyr "kjød". Arthur Berg har for ikke lenge siden drøftet dette sted i Dagen. Han spurte: Dersom en skulle oversette tilbake igjen, fra norsk til gresk, ville en da ha valgt "sarx" når det stod "menneske" på norsk? Selvsagt ikke.

Professor Olaf Moe sier i sin kommentar at det ikke er tilfeldig at apostelen har valgt å skrive "kjød", ikke "menneske". Hadde han skrevet menneske, ville det være utsatt for å bli mistydet, som om Kristus stod utenfor den adamittiske menneskehet.

Det er meget betenkelig at bibelen er oversatt på en slik måte. Det ord som svarer til grunnteksten, og som har vært brukt i alle oversettelser til denne dag, er forkastet - og en har valgt et annet ord, som etter kyndige menns vurdering er egnet til å bli mistydet.

- Et annet ord som ofte savnes i 1978-utgaven, er "sjel". I 1975-utgaven var det enda verre, da var det ordet også utelatt i Mat. 16,28: ta skade på sin sjel. Men nå er det kommet inn igjen ("taper sin sjel"), og takk for det.

Men mange steder må vi fremdeles savne dette ordet. I den gamle bibelen leser vii Luk. 12,19ff om den rike bonde. Han sier: "Også vil jeg si til min sjel: Sjel, du har meget godt liggende for mange år, slå deg til ro, et, drikk og vær glad. Men Gud sa til ham: Du dåre, i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet?" - Men i 1978-utgaven er sjelen blitt borte. Der står det: "Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake."

Igjen må en undres hva denne forandring skal være godt for. I Mat. 10,28 skjelner jo Jesus mellom å drepe legemet og å slå sjelen i hjel. Slik er det beholdt også i den nye oversettelsen; annerledes kan det heller ikke være. Men en stusser på denne tendens til å velge et annet ord enn sjelen. Mennesket ble til en levende sjel, står det i 1. Mos. 2,7. Men 1978-utgaven har: "Mannen ble til en levende skapning".

Mange moderne teologer sier at vi har ikke en udødelig sjel. En slik uttrykksmåte vil de ikke vite av. Adventistene tenker på samme måten. Den nye bibelen vil kunne tas til inntekt for deres oppfatning.

Det er ingen som spør etter min sjel, står det i Salme 142,5. Det er blitt til: Ingen bryr seg om meg. Det gripende uttrykk i salmen er blitt til en sutrete klage: ingen bryr seg om meg.

Salme 116,4: Frels min sjel - er blitt til "redd mitt liv".

- Også ordet "rettferdiggjørelse" er blitt borte. Det finnes ikke i bibelen av 1978. Rom. 4,25 og 5,18 er omskrevet. Luther holdt læren om rettferdiggjørelsen for å være den artikkel som kirken står eller faller med. Men i vår lutherske kirkes nye bibel finnes dette ord ikke.

"Rettferdiggjøre" finnes et par steder (Rom. 3,20. Gal. 3,8). Ellers er det greske "dikaioun" oversatt på mange forskjellige måter: bli frikjent (Ap.gj. 13,29), bli rettferdig for Gud (Rom. 3,20.28. 1. Kor. 6,11. o.fl.st.), erklære rettferdig (Rom. 4,5). I 1. Tim. 3,16 sier den gamle oversettelsen at Jesus ble "rettferdiggjort i Ånd". Nå står det "vant sin rett i Ånden". "Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud". Luk. 18,14.

Nå er det allerede en svakhet at ett og samme ord blir gjengitt på mange forskjellige måter. I den eldre oversettelse er den ene og samme oversettelse gjennomført så langt som mulig. Men i den nye bibelen er en rekke forskjellige oversettelser brukt i utrengsmål.

Følgen av dette er blant annet at de som bare kjenner den nye oversettelsen, vil ha vanskelig for å kjenne seg hjemme i vår rike skatt av oppbyggelseslitteratur. Vi anbefaler de unge kristne å lese Luther og andre av våre åndelige fedre, men de taler jo om rettferdiggjørelsen både tidt og ofte. I den nye bibelen finnes ikke dette ordet -.

Det samme gjelder andre ord som er blitt borte. Vi har alt nevnt "nådestolen". I 3. Mos. 16 leser vi at ypperstepresten en gang for året, på den store forsoningsdag, skulle stryke blodet av offerdyret på nådestolen i det aller helligste. Og i Rom. 3,25 leser vi om Jesus som ble stillet til skue i sitt blod, som en nådestol ved troen. Dette kjære ord har de tatt fra oss. I GT står i stedet "soningslokket" - en lite fin språklig nydannelse, som ikke har mer med det hebraiske ord å gjøre enn ordet nådestolen. I NT står det sonoffer. Men -skjønner man ikke at eldre oppbyggelseslitteratur blir ubegripelig for folk som bare kjenner den nye bibelen?

I parentes bemerket er "nådestol" kommet inn i utkastet til den nye salmebok, i en ny salme (nr. 13). Altså: Ut av bibelen - og inn i salmeboken. Forresten har de foreslått å stryke en av de Brorson-salmer hvor det samme ord forekommer (Rev. L. nr. 91 v. 1). Men det får vi komme tilbake til en annen gang.

Nå vet vi jo hva som blir sagt til forklaring for alle disse omskrivningene i den nye bibelen. Man sier som så: Den gamle oversettelsen er så vanskelig, ungdommen skjønner den ikke. Den nye bibelen derimot, den er enkel og lett å forstå.

Men sant å si: Akkurat her finner vi en av de største svakheter ved den nye oversettelsen. Nemlig dette:

2. OVERSETTELSEN AV 1978 HAR GJORT VANSKELIGE ORD OG BIBELSTEDER "LETTE Å BEGRIPE" - MEN DET ER SKJEDD PÅ BEKOSTNING AV DYBDEN I BIBELORDET.

Slik er det mange steder.

Professor Hugo Odeberg sier: En bibeloversettelse skal ikke først og fremst gå inn for å gjøre teksten lettere å forstå enn grunnteksten er. Den skal ikke være lettere å forstå enn teksten var for dem den ble skrevet for første gangen. Skriften kommer til oss som Hellig Skrift, som en skal lese, grunne på og ta vare på. - De steder som er vanskelige å forstå, bør i oversettelsen få stå der slik som de er. De fester seg i minnet just fordi de er vanskelige, og dette gjør at man siden ofte går tilbake til dem og grunner på dem (Hugo Odeberg: Rannsakan, s. 30 og 34).

Dette er kloke og sanne ord fra en grunnlærd kjenner av Skriften.

Den nye bibelen er lett å forstå. Ja vel, men om en har forstått det som denne oversettelsen sier, har en da forstått det som den Hellige Skrift sier på dette sted? Det er ikke sikkert.

Som eksempel tar vi igjen ord som "kjødet" og "rettferdiggjøre". Vanskelige ord - ja vel, men så må en tenke seg om. En får sammenligne med andre steder hvor disse ord forekommer, og en får søke veiledning hos bibeltroende forkynnere og bibeltolkere.

- Derimot er "vår onde natur" et "greitt" ord. "Frikjenne" er et "greitt" ord. Men det er fare for at en ikke får tak i Bibelens egentlige mening, helt enkelt fordi det ikke er noe i disse ord og uttrykk som tvinger en til å stoppe et øyeblikk for å tenke seg om.

Bibelen skal ikke være lettlest som en roman av Selma Lagerløf, sier professor Odeberg. Ja, det er sant! Bibelen er gitt oss i en slik form at ikke dåren skal fare vill. Vi trenger ikke forbedre den ved unødige omskrivninger. Samtidig er det i Skriften veldige dyp, nok til å undres over og grunne på i et langt liv.

3. DEN NYE BIBELUTGAVEN MÅLBÆRER I SINE FOTNOTER ET TEOLOGISK SYN SOM IKKE LAR BIBELENS SELV-VITNESBYRD KOMME TIL SIN RETT.

Enhver som er kjent i den gamle bibelen, kjenner de "messianske" salmene, dvs, de salmene som viser hen til den Messias som skulle komme (Salme 2,8, 16,22 og 110 o.fl.). I den gamle bibelen er disse salmene tolket på denne måten, det ser vi i de resymeene som er trykt over salmeteksten.

Men i den nye bibelen er dette borte. Der forklarer man oss at disse salmene sikter på Israels konge. Se f.eks. fotnoten til salme 2,2:

"Herrens salvede: lsraels konge, her fremstilt som frelserkonge (Messias) sml. 1. Sam. 10,1". - Ordene "jeg har født deg i dag" blir forklart slik: "Kongen har fått stilling som sønn med fullmakt til å styre på Guds vegne".

Salme 110 har Jesus selv tolket for oss. Han sier at her taler David "i Ånden" og kaller

Messias herre. Mat. 22,42 ff. Den gamle bibelen tolker salmen i denne ånd og mening, som rett og riktig er - og som den kristne menighet har gjort i alle tidligere tider. Men ikke så i den nye bibelen. Her har salmen fått til overskrift: "Prestekongen". "Min herre" vil si Israels konge, står det i en note til vers 1.

Den gamle bibelen tok hensyn til Bibelens selvvitnesbyrd. Den nye gjør ikke det.

En gammel bibelleser kjenner seg fattig. Noe stort og dyrebart er tatt fra en. Den tolkning vi finner hos Jesus og apostlene, er skiftet ut med en moderne teologisk teori.

La oss ta ett eksempel til. Vi vender oss til Daniels bok. Ved sammenligning ser vi at det ligger to helt forskjellige bibelsyn til grunn for de forklaringer som blir gitt i de to utgavene. - Hva er forskjellen, og hva går den ut på?

Det skulle ikke være vanskelig å forstå hva som her står på spill. Daniels bok er en betydningsfull bok i Bibelen. NT's forkynnelse om Jesus Kristus og om "de siste ting" er sterkt preget av tanker fra denne bok. Jesus taler selv om profeten Daniel og sier at hans ord skal gå i oppfyllelse. Les Mat. 24,15-30. Les 2. Tess. 2 og Åp. 13, så ser man hvordan apostlene holdt seg til Daniels bok.

Daniels bok selv lar oss forstå at den er skrevet i det 6. årh. før Kristus. Men en teologisk teori går ut på at den i virkeligheten er blitt til på makkabeertiden, ca 165 f. Kr. I prøveoversettelsen av 1966 stod dette uttrykkelig. I 1978-utgaven finner vi dette moderne syn i notene.

Den gamle bibelen sier i resyméet til kap. 9 at det her er tale om Messias, Kristus (v. 24 f.). Men den nye bibelen sier i noten til samme sted at det kanskje er tale om øverstepresten Onias III, som ble drept i året 171 f. Kr.

I Dan. 2,38-40 er det tale om fire store riker som skal komme. Det fjerde rike skal knuse de andre. Fra gammelt har bibeltroende tolkere sagt at dette sikter til Romerriket. Dette vil svare til profetiene om det som skjedde ved Kristus. Men den nye bibelen sier i note til v.38-40 at det fjerde rike er det gresk-syriske. Vi kan ikke her gå nærmere inn på disse ting. Men enhver vil se forskjellen mellom de to grunnsyn. Er den nye bibelens forklaring riktig, så er Daniels bok ingen sann og rett profeti, den er bare en litterær form som i virkeligheten bare taler om ting som var skjedd inntil ca. 165 f. Kr. Den er en apokalyptisk bok fra makkabeertiden.

Nå forteller man oss gjerne at all teologisk vitenskap i dag er enig om at Daniel ikke er skrevet i det 6. årh. slik den selv vil fortelle oss. Men for det første er ikke dette riktig, det finnes kyndige folk som hevder det gamle syn. Se f.eks. The Illustrated Bible Dictionary, Part 1, om Daniel. Og så er vi jo ennå mange som tenker som så: Vi tror det som Jesus og hans apostler har sagt om Daniel - han var en profet, og det han har sagt skal gå i oppfyllelse i fremtiden. Mat. 24; 2. Tess. 2, Ap. 13 o.fl.st.

Det kan diskuteres om det bør være slike forklarende noter i en bibelutgave. Kanskje burde en heller søke opplysningene i andre bøker. Men en offisiell kirkelig bibelutgave burde i hvert fall ikke komme med forklaringer som vekker tvil om bibeltekstens troverdighet.

- Bibelselskapet er et offisielt kirkelig tiltak. I arbeidet med oversettelser gjør man bruk av den ekspertise som finnes ved de teologiske fakulteter. Her har både Sverre Aalen og Jacob Jervell deltatt. Det kan ikke unngås at nye bibelutgaver blir mer eller mindre preget av toneangivende teologiske autoriteters oppfatninger.

Den nye oversettelsen er mer forskjellig fra den eldre enn tilfelle har vært noen gang tidligere. Det har ikke vært mye debatt, og Bibelselskapets autoritet og posisjon gjør det ikke lett for noen å opponere.

Men enhver som kjenner forholdene vet at mange går med en stille uro.

Så blir det sagt: Vi har ikke noe alternativ! Den gamle bibelen er for gammel! Ungdommen forstår den ikke!

Tre ting skal sies til svar. For det første: Det er ikke uten videre sant at ungdommen ikke forstår bibelen av 1930. En skal ikke undervurdere ungdommen!

For det andre: Det er en lettvint tanke, som mange faller for, når det blir sagt: Vi har ikke noe alternativ. Vi er da virkelig ikke forpliktet til å finne "et alternativ" til alle de ting som man i dag presenterer for oss. Det går faktisk an å bruke den gamle bibelen ennå.

Men så for det tredje og siste: Det er opplyst at en arbeidsgruppe er i arbeid med å føre det samiske NT over til ny rettskrivning ("Nytt om Bibelen").

Det er en interessant opplysning. Kan man lage en ny-utgave av bibelen på samisk, så må det samme kunne gjøres med den norske bibelen. Dette er hva vi trenger: En ny utgave av vår gamle norske bibel, med ny rettskrivning og lempelig endring av setningsbygningen i pakt med språkfølelsen i dag. Det ville være "alternativet" for de mange som i dag ikke kan finne seg til rette med 1978-utgaven. Hvorfor kan vi ikke få dette?

Dette ser merkelig ut, for Ismael var jo ca. sytten år gammel. Abraham var 84 år da Ismael ble født (kap 16,16), og han var 100 år da Isak ble født (21,5). Konflikten mellom Sara og Hagar, som førte til at Hagar og Ismael ble sendt bort, fant sted da Isak var avvent (21,8). Det er vanlig å anta at Isak da var ca. tre år. Og da var Ismael sytten.

Med en sytten år gammel gutt på ryggen ble Hagar sendt av sted. Slik forteller denne oversettelsen. Men det kan jo ikke være mulig!

Den gamle oversettelsen sier annerledes: "Da stod Abraham tidlig opp og tok brød og en skinnsekk med vann og gav Hagar og la det på hennes skulder; han gav henne også gutten med og lot henne fare".

Det ser mer troverdig ut! Det var brødet og skinnsekken med vann hun fikk på skulderen. Gutten fikk hun med seg. Slik oversetter også Luther og King James-bibelen sammen med flere nye engelske bibler.

Hvorfor oversetter 1978-utgaven som den gjør? Vel, vi vet hva noen moderne kommentarer sier. De sier at slutten av fortellingen gir inntrykk av at Ismael var en liten gutt som hun "kastet" inn under en busk, hvor han lå og gråt. Opplysningen i vers 5 om Abraham alder må være kommet inn i teksten på eller annen måte, mener man.

Alt dette er lite overbevisende. At Hagar "kastet" gutten inn i skyggen kan godt. hendt da han var sytten år. Da vann tok slutt, da har hun slept gutten sin mea inntil endog en mors krefter ikke maktet mere. Så har hun latt ham falle ned i skyggen av en busk. Jeg viser til Derek Kidners kommentar i Tyndale-serien.

Opplysningene om Ismaels alder blir bekreftet i kap 17,25 f. Bibelen taler klart.

Det må være rett å si: Her dreier det seg ikke bare om et oversettelses-problem. Det blir spørsmål om Bibelens troverdighet. Det er vel ingen som tror at Abraham la en sytten år gammel gutt på morens rygg. Og om en da av andre grunner mener at Ismael var et lite barn den gangen dette skjedde, så må en gripe til andre forklaringer f.eks. at vers 5 (som forteller om Abrahams alder) må være kommet inn i teksten "fra en annen hånd".

Man hevder at setningsbygningen er vanskelig på det aktuelle sted. Det kan være sant nok, men det er likevel ingen som helst språklig grunn til å oversette annerledes enn vår gamle bibel - og mange andre, slik som Luther, King James-bibelen, New International Version og New American Standard Bible.

1. BRA ENDRINGER

1. En del steder er uttrykk eller setninger som var falt ut (under korrekturen?) i 1978, nå tilføyd. Jeg nevner bare henvisninger til steder der dette er skjedd: 4 Mos 1,50; 7,17; 18,7; 24,16; 2 Kong 12,11; Job 24,20; Høys 5,6 (fri oversettelse); Rom 8,29; 2 Tim 1,6. (Men et sted som 1 Pet 2,13 er ikke nevnt, der det viktige uttrykket "for Herrens skyld" manglet i den første utgaven av 1978-overset-telsen.)

2. Rettelser av andre feil (utenom direkte trykkfeil):
5 Mos 14,4; Josv 8,31; i Kong 17,19; Salm 68,27; Jes 27,12; 38,17 ("fred" istedenfor "gagn"); 53,9 ("rik" i entall); 63,9; Jer 29,8; Matt 15,23; Joh 12,23 og 17,1 ("bli forherliget" istedenfor "få del i herligheten"); Apgj 10,19 ("tre" istedenfor "to"); Gal 2,9 ("nåde" istedenfor "nådegave"); Efes 5,13.14; Fil 1,7; 2,7 ("ble" istedenfor "var"); Filem 5; Åpenb 4,3.

3. Andre vesentlige forbedringer:
*4 Mos 11,1 7.25.29; Dom 6,34: "ånd/ånden" rettet til "Ånd/Ånden". (Men det er gjort motsatt i Esek 43,5.)

*1 KrØn 16,43: "David vendte hjem til sin familie og velsignet dem" istedenfor det meningsløse ". . . vendte hjem for å hilse på sin familie".

*Esr 10,3 (oversettelsen av 1978 er nok teoretisk mulig, men svært unaturlig i sammenhengen).

*Salm 22,22: Rettet tilbake til det som tilsvarer den hebraiske tekst. (1978-overset-telsen var en rekonstruksjon som blant annet bygde på Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente.)

*Salm 32,4: Uttrykket "som en eng", som 1978-oversettelsen hadde, er det ikke grunnlag for i den hebraiske tekst (dersom det ikke skal betraktes som en annen forståelse av det samme ordet som "livskraft", som i så fall blir gjengitt dobbelt opp).

*Salm 45,7-8: Oversettelsen er rettet fra den liberaliserende tolkning som 1978-over-settelsen innførte. Men i en fotnote hevdes dessverre den typisk liberale oppfatning at det ikke er tale om en direkte profeti om Kristus (som Heb 1,8f viser at det er!), men om en betegnelse på en vanlig konge i Israel.

* Salm 116,15: 1978-oversettelsens uttrykksmåte kunne oppfattes som om ikke alle troende er like verdifulle for Gud. Denne begrensningen ("noen av") er nå tatt bort.

*Salm 121,1: Ordlyden fra 1930 er gjeninnført.

*Fork 8,5: En kunstig motsetning er fjernet.

*Jes 9,1: 1978-oversettelsen hadde en forenklet gjengivelse som var nokså tvilsom. Uttrykksmåten er nå blitt mer slik den var før.

*Jes 46,1 - gjort mer i samsvar med den hebraiske teksten. (1978-oversettelsen var en gjetning.)

*Jes 49,15: "diende barn" istedenfor "spedbarn".

*Matt 1,7-10: Navnene "Asaf" og "Amos" er rettet til "Asa" og "Amon". (1978-over-settelsens navneformer finnes i en del gamle håndskrifter, men er i strid med skrivemåten i Det gamle testamente.)

*Matt 3,11: Uttrykket "til omvendelse" er kommet inn igjen istedenfor det tvilsomme "så dere blir omvendt".

*Matt 5,48: Rettet til "fullkomne" istedenfor det ubestemmelige "helhjertet og gode".

*Luk 12,37: Den spesielle oversettelsen av 1978 ("varte opp") er nok mulig i sammenhengen, men den generelle oversettelsen ("gå fram og tjene dem") er en bedre og mer nøyaktig gjengivelse av grunnteksten.

*J Kor 4,17 - var altfor mye omskrevet i 1978.

* Gal 2,10: Stedsangivelsen "i Jerusalem", som det ikke finnes grunnlag for i teksten, er tatt bort.

*Fil 4,6. "alt som ligger dere på hjertet" er kommet inn istedenfor det intetsigende "alt dere har å be om".

4. Forandringer i fotnotene
En del fotnoter er fjernet, andre føyd til, og noen endret. (Også enkelte overskrifter er forandret.) Noen av fotnotene i Daniels bok var preget av typisk liberal oppfatning av denne boka. De fleste av disse er fjernet.

II. UHELDIGE ENDRINGER

Ikke alle forandringene kan kalles bra. Følgende er eksempler på steder der jeg mener det er gjort endringer i gal retning.

1. Man har innsett at oversettelsen "soningslokket" ikke var bra (se f.eks. 2 Mos 25,17ff). Men istedenfor å gå tilbake til det meningsfylte og vel innarbeidede ord "nådestolen", har man valgt det mer generelle og vage "soningsstedet".

2. Ordet "spedalsk" er flere steder forandret til det ubestemmelige "angrepet av hudsykdom" o.l.: 2 Mos 4,6; 4Mos 12,10; 2 Kong 7,3.8.

3. 1 Mos 28,11.18: Preposisjonen "under" er forandret til "bak", som ikke gir mening i sammenhengen.

4. Job 14,16: Verset er vanskelig å oversette, men revisjonen av 1985 har gjort sammenhengen mer problematisk.

5. Salm 72,5.8.15.16: Den reviderte oversettelsen er nok mulig, men svekker innholdet (ønske istedenfor konstaterende utsagn).

6. Esek 43,5: "ånden" istedenfor "Ånden" (sml. ovenfor).

7. Joh 5,40: "slik at" er da vel ikke det samme som "for at"? (Det er tale om en formålssetning.)

8. Apgj 7,46: "Jakobs ætt" erstatter uttrykket "Jakobs Gud". En del håndskrifter har det første, men de fleste har "Jakobs Gud", som samsvarer med Salm 132,5.

9. Noen endringer synes å bygge på innflytelse fra feministisk ideologi: Apg 16,1; 24,24 ("jøde" erstatter "jødinne", som er mer i samsvar med grunnteksten).

10. 1 Joh 5,18: Forandringen bygger på noen ganske få håndskrifter.

11. 3 Joh 5: Ordet "alt" mangler bakgrunn i grunnteksten. Dessuten er det i siste del av verset valgt en oversettelse som tilsvarer ordlyden i en del håndskrifter, mens den tradisjonelle oversettelsen er bedre bevitnet, og er mer naturlig i sammenhengen.

III. AVSLUTTENDE KOMMENTARER

Det er med blandede følelser en ser igjennom de endringer som er gjort. Noe er tydelig blitt bedre, men ikke alle forandringene er like bra. I det store og det hele må en si at det er få og små forandringer som er gjort. Det kan derfor være på sin plass helt til slutt å peke på en del rettelser som ikke er gjort.

1. Den omskrivning som har vært kritisert når det gjelder sentrale begrep som "rettferdiggjøre", "kjød", "sjel", er det ikke gjort noe med.

2. Den såkalte idiomatiske oversettelsesmetode har ført til at man er blitt unøyaktig med gjengivelsen av bindeord (konjunksjoner) og andre småord. At lange setninger blir delt opp, er naturlig nok, men mange steder er sammenhengen blitt svekket ved den praksis som er fulgt. Her er det ingen bedring å spore.

3. Stilistisk sett er det en del uttrykksmåter som gir uheldige assosiasjoner, og som tilslører meningen istedenfor å klargjøre den. Eksempler: "Allhærs Gud" (istedenfor "hærskarenes Gud"), "sæl" istedenfor "salig" (særlig i Ordspr - passer på bokmål bedre i norrøne sagaer o.l., og er dessuten inkonsekvent, siden samme ordet andre steder oversettes med "salig"), "hel i sin ferd" (istedenfor "fullkommen"), "kirke" (istedenfor "menighet").

4. En del uttrykksmåter synes å vitne om overflatisk åndelig skjønn, eller om liten innlevelse i teksten, f.eks.:

a) Ofte er imperativ i formaninger oversatt med "vi må. . ." eller "la oss. . .", noe som lett kan oppfattes lovisk og svekke meningen i formaningen.

b) Det er en viss forkjærlighet for ordet "så", noe som stundom gir en annen mening enn tilsiktet, f.eks.: Salm 37,5 (løfte gjort om til betingelse), Apgj 4,30 (medfølgende tegn gjort til hovedsak, mens 1930-oversettelsen viser sammenhengen ved ordet "idet").

c) Salm 111,4: Meningen er blitt statisk istedenfor dynamisk.

d) 2 Kor 4,1: Sammenhengen mellom nåde, tjeneste og frimodighet er blitt uklar.

5. Det har ofte vært påpekt at 1978-over-settelsen mange steder har låst forståelsen fast til en bestemt tolking, også i tilfelle der en på norsk godt kunne oversette mer nyansert. Enkelte av disse er rettet i 1985 (f.eks. Matt 3,11; Luk 12,37; 1 Kor 4,17; Gal 2,10), men det er et fåtall. De fleste står uforandret. Som regel kommer likevel den viktigste meningen fram, selv om innholdsfylden svekkes (og rikdommen i nyanser i innholdet ser en ofte når en sammenligner ulike oversettelser). Men det finnes også noen steder der 1978-oversettelsen har bundet forståelsen til en bestemt "modernistisk" tolking, og dette ikke er endret i 1985: Salm 2,12 ("jorden for hans føtter" istedenfor "Sønnen", som er den tradisjonelle oversettelsen, jf. 1930-overset-telsen), Sak 6,13 (to personer istedenfor én Messias-skikkelse som er både konge og prest), 1 Kor 7,36ff (1978-oversettelsen støtter et saksforhold som savner belegg fra nytestamentlig tid, mens 1930-oversettelsen gjengir et forhold som en finner eksempler på i mange kulturer både i gammel og i ny tid), Jud 7 (at disse englenes synd - v 6 -konkret besto i hor, er en tanke som finnes i jødiske legender som refererer til i Mos 6,1ff, men er vanskelig å forene med f.eks. Matt 22,30).

6. Steder der det er variasjoner i håndskriftene, har jeg ikke nevnt, unntatt der revisjonen i 1985 bygger på andre håndskrifter enn det som har vært vanlig tidligere.